Bokomtale
Det store puslespillet. Jakten på de tidligste manuskriptene til
Bibelen, av H.J. Sagrusten (Verbum 2014.
219 sider. ISBN 978-82-543-1294-0), er en populærvitenskapelig, fengende bok,
som forfatteren fortjener takk for å ha skrevet. Innledningsvis sier han at han ikke
bare vil legge puslespillet, han vil også tyde det (s. 16). Og boka er stort sett etterrettelig,
men den har et nesten skjult budskap, som bør påtales. Derfor er dette en
kritisk bokomtale.
Sagrusten vil gjerne nå mange, og boka hans vil nok appellere til
kultur- og kristendomsinteresserte. Uten
å virke tørr og overlesset er den spekket med konkrete opplysninger og
betraktninger som bibeloversettere baserer sitt arbeid på. Men først og fremst
har den mange spennende fortellinger om de gamle bibelhåndskriftenes opphav og
historie, om funn, redning, utforskning og bevaring av dem i samlinger og
museer spredt rundt i verden, også i Oslo. Fortellinger om en lang rekke
kjente og ukjente personer som står bak bragdene, kjøp og salg – i noen
tilfeller intriger og smugleraksjoner – spiller en stor rolle og gjør framstillingen
levende.
Det store puslespillet handler mest om de eldste, mer eller mindre
hele/fragmenterte evangelietekstene til Det nye testamentet (NT). Boka har et lettfattelig språk, og er
pedagogisk lagt opp med gode overskrifter og faktabokser. En stikkordsliste
mangler bak, men supplerende online-tjeneste fins. (For øvrig går det fint an å
google og finne mye utfyllende stoff, f.eks. via Wikipedia.)
Egyptiske funn. Forfatteren presenterer
for oss mange navn, steder og ikke minst drama. En del lesere vil nok kjenne
til dramaet rundt Qumran-tekstene, som ble funnet ved Dødehavet i Israel
i 1947; disse kaster et unikt lys over teksthistorien til Det gamle testamentet (GT) og jødedommen omkring vår tidsregnings
begynnelse (jf. del 4). Men de færreste har vel hørt om Oxyrhynchus, en gammel
egyptisk administrasjonsby helt uten nedbør (s. 74-). Bl.a. over femti fragmenter
av NT-bøker er funnet i søppeldyngene der, de eldste kanskje fra 150 (f.eks.
P.Oxy. 3523, også kalt P90, jf. s. 134). De var deler av såkalte kodekser (av
latin: codex, en slags
notatblokk), den typen papirbøker som er vanlige i dag, men altså skrevet for
hånd av profesjonelle skrivere og kopister. Disse kodeksene var framstilt av
papyrus, dvs. siv fra Nilens bredd. – Seinere laget
man manuskripter av skinn, pergament,
et mer holdbart men mye dyrere materiale. Kalveskinn var spesielt godt.
Før kodekser ble utbredt, var det bokruller som gjaldt. Men en kodeks kunne romme mer tekst og flere bøker enn en rull. Man skrev i oldtida bare store bokstaver (majuskler) og sammenhengende tekst uten mellomrom. Tekstene skulle leses høyt og tydelig for en forsamling, så oppleserne måtte virkelig kunne sitt fag. Først i middelalderen gikk man over til liten skrift (minuskler) og markering av kapittel og vers.
Fra Egypt kommer mange av de mest interessante bibelhåndskriftene.
I 1945 ble tolv papyrus-kodekser med til sammen 52 skrifter fra 200- og
300-tallet funnet i en forseglet krukke, nedgravd i ørkensanda i Nag Hammadi
sør i landet. Det tørre klimaet der var spesielt gunstig for bevaring. Det er
uvisst når papyrusene ble gravd ned. Tekstene er på koptisk (egyptisk), oversatt
fra gresk. De har et overveiende hellenistisk og gnostisk innhold, de gir et
uvanlig bilde av Jesus, men de må ha betydd mye for de koptiske kristne på
300-tallet som brukte dem og tok vare på dem. Berømt er Tomasevangeliet, en gammel
samling med Jesus-ord som bare delvis har paralleller i de kanoniske
evangeliene (s. 205). Flere andre ikke-kanoniske eller apokryfe evangelier ble
også funnet, bl.a. Maria
Magdalena-evangeliet, som Dan Brown slår mynt på i boka Da Vinci-koden (jf. del 2 og 3). Sagrusten
understreker at bøker fra Nag Hammadi ikke er med i den kristne kanon fra ca.
400; han er spesielt fokusert på den tradisjonelle (lutherske) kanons innhold
og bryr seg lite om apokryfene som fenomen.
Også de aller fleste av de vel tretti bøkene som i 1952 ble funnet
litt nordøst for Nag Hammadi, er av papyrus (bl.a. P66 og P75, se nedenfor),
andre av pergament. Denne tekstsamlingen kalles
Bodmer-manuskriptene etter han som kjøpte dem og fikk dem til Sveits. Noen er
på koptisk, noen på gresk og latin. Bibeltekstene er fra begge testamentene, og det er noen andre kristne tekster,
som det spesielle Marias
fødselsevangelium (eller Jakobs protevangelium).
Illiaden av Homer og komedier av Menander er også med. Men her er det ingen
gnostiske skrifter. Nag Hammadi- og Bodmer-tekstene stammer nok fra beslektede
klostre opprettet av Pakhom (d. 346), den første som formulerte en
klosterregel.
De eldste papyrusene. De eldste manuskriptene som
er funnet, er av papyrus. På s. 136- får vi kortfattet vite om de to metodene
som benyttes til datering av dem, den ene basert på paleografi, dvs.
sammenlikning med andre tekster og utformingen av bokstavene; den andre basert
på C(arbon)14-målinger. Begge metodene gir svært usikre resultater, og
tidsangivelsene er følgelig omtrentlige, slik lista nedenfor over noen av de
eldste NT-papyrusene som er funnet til nå, viser:
- P52 er et lite fragment, stort som et kredittkort, beskrevet på begge sider med utdrag fra kapittel 18 i Johannesevangeliet (s. 126-). Fragmentet er grovdatert til mellom 125 og 175. Sagrusten, som gjerne vil få fram at tradisjonen er troverdig så langt bakover i tid som mulig, foretrekker 125, men her er det for lite tekst til en så nøyaktig datering.
- P90, fra ca. 175, viser også deler av Johannesevangeliet. Likeså P66 og P75, fra ca. 200; sistnevnte med noe av Lukasevangeliet også, visstnok det eldste som er bevart fra dette evangeliet.
- P45, fra ca. 250, har bevart deler av alle de fire evangeliene og noe fra Apostelgjerningene. Det viser at papyrus-kodekser kunne være temmelige lange.
- P46, fra ca. 200, har også vært relativt langt. Det er det eldste manuskriptet med paulustekster: deler av sju av Paulus’ brev og Hebreerbrevet.
- P52 er et lite fragment, stort som et kredittkort, beskrevet på begge sider med utdrag fra kapittel 18 i Johannesevangeliet (s. 126-). Fragmentet er grovdatert til mellom 125 og 175. Sagrusten, som gjerne vil få fram at tradisjonen er troverdig så langt bakover i tid som mulig, foretrekker 125, men her er det for lite tekst til en så nøyaktig datering.
- P90, fra ca. 175, viser også deler av Johannesevangeliet. Likeså P66 og P75, fra ca. 200; sistnevnte med noe av Lukasevangeliet også, visstnok det eldste som er bevart fra dette evangeliet.
- P45, fra ca. 250, har bevart deler av alle de fire evangeliene og noe fra Apostelgjerningene. Det viser at papyrus-kodekser kunne være temmelige lange.
- P46, fra ca. 200, har også vært relativt langt. Det er det eldste manuskriptet med paulustekster: deler av sju av Paulus’ brev og Hebreerbrevet.
De eldste fragmentene av Johannesevangeliet fins i mange papyruser
fra ca. 125-250; av Matteusevangeliet mange fra ca. 150-250; av Lukasevangeliet
noen fra ca. 175-250; av Markusevangeliet kun ett (P45) fra ca. 250. (Se liste
i Wikipedia: Biblical manuscript.)
De opprinnelige tekstene. Det bør understrekes i denne sammenheng at tidfestingen av de
bevarte manuskriptene ikke sier noe eksakt og definitivt om når tekstene opprinnelig ble til. For å fastslå når autografene
ble forfattet, og eventuelt av hvem, hvor og hvorfor, er selve tekstenes
innhold og eventuelle eksterne kilder (i praksis kirkefedrene) helt
avgjørende. Mao. dreier det seg da ikke om materialet og utførelsen, men om den
eldste tekst- og redaksjonshistorien. Denne går Sagrusten ikke nærmere inn på.
Som de fleste tror, går han ut fra at de fire evangeliene er fra ca. 70-90, i
denne rekkefølge: Markus, Matteus, Lukas og Johannes, noe som er usikkert ikke
minst av den grunn at tekstfunn mangler helt.
Sagrusten holder seg stort sett til viktige høydepunkt i den seinere fasen av tilblivelseshistorien til de mest kjente bibelmanuskriptene, og til funnene av dem i nyere tid, men han mener mye om tida og teksthistorien før, nemlig at overleveringen da var like harmonisk og stabil som seinere. På side 210-11 konkluderer han rent ut med å si om (alle?) bibelforfatterne: ”det teksthistoria viser oss, er at bøkene som de skrev, er blitt bevart til vår tid i en form som er svært lik den de hadde i de første åra. De kan med andre ord ikke være forfalskninger”. Med hensyn til NT er dette å trekke for mye ut av eksistensen av bare ca. ti manuskript-fragmenter fra 100-tallet! (Jf. s. 139.) Slike generaliseringer er ikke tillatt i vitenskapen!
Kanon-spørsmålet. Det er ikke vitenskapelig
dekning for å hevde at evangeliene ”i de første åra” var slik vi har dem i dag.
Om det vitner evangeliene selv og kanonhistorien. Fra 30/33 (Jesu død) til ca. 100
– et langt tidsrom! – vet vi lite eller ingenting om eventuelle tekster, bare
at Paulus hadde skrevet brev (jf. Peters 2. brev 3,15). Om de fire evangeliene
”våre” kan det sies: liksom samlingen av paulusbrev og framveksten av hele NT,
må evangeliene ha gjennomgått en utviklings- og redaksjonshistorie ut fra korrigerende
hensikter (bl.a. i forhold til Paulus’ kristendomsform og gnostisismen), og de
konkurrerte med en rekke andre evangelier. Hvorfor de ble utformet slik de ble,
og hvorfor akkurat disse vant, er uavklart, men at det sto sterke proto-ortodokse krefter
og dyktige, skolerte skribenter bak, er gitt. Og derfor er det naivt å hevde
som Sagrusten (s. 43): ”Det var ikke kirkemøter eller ei sentral kirkemakt som
bestemte hvilke bøker som skulle bli til Det nye testamentet. Det var de
kristne selv som valgte ut bøkene ved å bruke dem”. Dette lyder snarere som et
ekko av spørsmålet i vår tid om ”kirken selv ” (er dette = bedehusfolket eller
staten og kirkelederne?) enn av tilstanden i det første århundret. Inntrykket
skapes at i evangelienes formative periode var overleveringen ivaretatt av
myndige kristne med god teft; teksthistorien har derfor vært stabil og troverdig
fra først til sist. Men sånn kan det ikke ha vært i den første tida! For det
første må tilstanden før ensrettingen og kanoniseringsprosessen satte inn,
tvert imot ha vært preget av disharmoni, rivaliserende grupper med ulike
kristustolkninger og en masse hellige tekster i tillegg til selve Skriften, dvs. GT
med apokryfer. Og, for det andre, var det ikke folk på grasrota som fikk utarbeidet tekstene og
definert troen. Det var nok heller ærverdige eldre (”eldste”) og karismatiske
personer som førte ordet og definerte innholdet. (Jf. Paulus’ 1. brev til
Korinterne 4,14-16; 12,4-11.28-31.) Etter hvert vokste det fram en biskopkirke
som ble dominerende, og som krevde orden. Og fikk det.
Det var trolig Markions minimalistiske kanon-utspill omkring 140
(Lukasevangeliet og ti paulusbrev) og Tatians fire-i-èn-utgave (Diatessaron) fra ca. 170 som satte fart i diskusjonen om kanon. På 200-tallet var alle de 27 bøkene i NT
kjent, men statusen til noen av disse og andre ble diskutert; kanons grenser
var flytende. Tidlig på 300-tallet skilte biskop Eusebius mellom ekte,
diskutable, pseudonyme og kjetterske skrifter, og de ekte eller kanoniske
bøkene skulle være bredt benyttet (katolske) og akseptert i kirken (ortodokse),
med forankring i det man trodde var opprinnelig (apostolisk)
kristendomskunnskap.
Det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 kan også ha aktualisert kanonspørsmålet. Biskop Atanasius i Alexandria opererte med en kanonliste, omtrent lik vår, som tre kirkemøter i Nord-Afrika (393, 397 og 419), under ledelse av den store kirkefaderen Augustin, godkjente. Men statusen til en rekke bøker var ikke dermed avklart for alltid og alle steder. Kanon er fortsatt i dag ulikt definert i kristenheten, protestantene er mest restriktive. - Temaet kanon burde vært bedre belyst av Sagrusten.
Det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 kan også ha aktualisert kanonspørsmålet. Biskop Atanasius i Alexandria opererte med en kanonliste, omtrent lik vår, som tre kirkemøter i Nord-Afrika (393, 397 og 419), under ledelse av den store kirkefaderen Augustin, godkjente. Men statusen til en rekke bøker var ikke dermed avklart for alltid og alle steder. Kanon er fortsatt i dag ulikt definert i kristenheten, protestantene er mest restriktive. - Temaet kanon burde vært bedre belyst av Sagrusten.
Tekstkritikk. Sagrusten gjør imidlertid
ok. rede for disiplinen tekstkritikk, en helt nødvendig forutsetning for fagfolkene,
når de ved sammenlikninger og vurderinger sikter mot å fastslå den
opprinnelige og beste eller mest sannsynlige lesemåten, der funnene avviker
fra hverandre. De ulike utgavene av samme tekst viser nemlig forskjeller, feil
og mangler, tilføyelser og korrigeringer; det er jo ikke her snakk om
fotokopier eller skannet tekst, men avskrift av avskrift av avskrift osv. som
røper en viss usikker tilblivelses- og overleveringshistorie. Forskjellene
kan skyldes flere ting, bl.a. at selv de flittigste og mest nøyaktige
avskriverne gjorde feil da de ble trøtte eller blingset under det krevende arbeidet.
Eller de ville aktivt rette feil, komme med merknader og forbedre teksten. I de
fleste tilfellene er avvikene små og ubetydelige når det gjelder meningen, men
i noen tilfeller gir de meningsforskjeller, f.eks. når dyrets merke 666
kanskje skulle vært 616, og når Johannes 7,53-8,11, Pericope adulterae – om kvinnen som ble grepet i
ekteskapsbrudd, må være et seinere innskudd (s.
185 og 196-).
På s. 187- gir Sagrusten en oversikt over 25 større tillegg som
fins i noen av de seinere håndskriftene. Et spesielt interessant tillegg er Comma Johanneum (”en ortodoks forvanskning” ifølge
Bart Ehrman), som er lagt inn i Johannes 1. brev 5,7-8: ”For det er tre som
vitner i himmelen: Far, Ordet og Den hellige ånd, og disse tre er ett”. (Ordet = Jesus Kristus.) Dette er utvilsomt en dogmatisk presisering – treenighetsdogmet!
– som ikke var avklart da brevet opprinnelig ble skrevet. Så forskerne regner
med at det er uekte; kanskje det først er oppstått i latinske oversettelser.
Prinsippet som forskerne følger her ut over det reint tekstkritiske, er at
ideer som beviselig kom til på et seinere historisk tidspunkt, ikke uten videre kan legges
inn som mening på et tidligere stadium. (Sml. Sagrustens tåkelegging av
historien. Se også nedenfor om tilføyelsen Markus 16,9-20.)
Pergamenthåndskrifter. Noen avvik
mellom tekstene viser et relativt løst eller med hensikt fritt forhold til
teksttradisjonen fra kopistenes side. Slik er det med det særegne Codex Bezae Cantabrigensis (også kalt Dea, nå i
Cambridge) fra begynnelsen av 400-tallet eller tidligere, med en friere,
gjenfortelllende stil. Cod. Bezae inneholder deler av NT. Apostelgjerningene
har ti prosent mer tekst enn vanlig.
Som Cod. Bezae, er de mest omfattende av de eldre håndskriftene
pergament-kodekser, de flotteste av tynt kalveskinn. Kanskje noen av dem ble
laget på bestilling av Konstantin den store, den første virkelig kristendomsvennlige
romerske keiseren, som på 330-tallet satte i gang bygging av kirker i stort
omfang og bestilte femti bibler til Konstantinopel i den forbindelse, skal vi
tro keiserens biskop, kirkehistorikeren Eusebius som angivelig mottok bestillingen.
Få år seinere skal biskop Atanasius av Alexandria ha administrert noe
tilsvarende.
Fire pergamentkodekser er spesielt viktige:
Cod. Vaticanus (B), fra ca. 325-350, med det meste av GT og NT. Dette regnes som det beste bibelmanuskriptet, svært nær P66 og P75. Det befinner seg i Vatikanet i Roma, der det ble nevnt i en bokliste i 1475, men utforskingen av det begynte først på 1800-tallet.
Cod. Sinaiticus (S eller א), fra ca. 325-360, ble oppdaget av tyskeren Konstantin von Tischendorf først i 1844 i klosteret Sta. Katarina i Sinai. Der ble det antakelig også til. Kodeksen inneholder noe av GT og hele NT pluss et par apokryfer (Hermas gjeteren og Barnabasbrevet). Dette manuskriptet har ifølge forskerne relativt mange feil, men det er godt bevart. De nytestamentlige bøkene er fullstendige og uskadde. Innholdet er nå spredt på museer i England, Tyskland, Russland og Katarina-klosteret.
Cod. Alexandrinus (A) er sammensatt, og delene er av ulik verdi for forskerne. Etter teksttypene å dømme kan noe være fra 300-, annet fra 400-tallet. Legenden sier at martyren Tekla førte det i pennen etter 325. Manuskriptet omfatter hele GT pluss noen gammeltestamentlige apokryfer og nesten hele NT pluss noen nytestamentlige apokryfer. Et ubesvart spørsmål er om også dette manuskriptet opprinnelig er fra Katarina-klosteret. Eller kanskje det er fra Konstantinopel (Istanbul), Antiokia, Beirut, Cæsarea eller Efesos; forskerne kan ikke bestemme seg. Manuskriptet oppbevares nå i British Library i London.
Cod. Ephraemi Rescriptus (C), dvs. Efraem-kodeksen som er overskrevet. Dette er en spesiell bok fra første halvdel av 400-tallet, hvis blader ble vasket på 1100-tallet og overskrevet med prekener av teologen Efraem Syrer (d. 373). Slik gjenbrukt tekst kalles palimpsest. Den underliggende originalteksten er stort sett beslektet med kodeksene A, B og S. Manuskriptet har sannsynligvis opprinnelig omfattet hele Bibelen, men mye er ødelagt i løpet av århundrene. Én sak er spesiell: Johannes 7,53-8,11 (Pericope adulterae, se ovenfor) er med her. – Den opprinnelige teksten til C ble desifrert av Tischendorf på 1840-tallet og klarert av seinere tekstforskere. Nå er manuskriptet i nasjonalbiblioteket i Paris.
Cod. Vaticanus (B), fra ca. 325-350, med det meste av GT og NT. Dette regnes som det beste bibelmanuskriptet, svært nær P66 og P75. Det befinner seg i Vatikanet i Roma, der det ble nevnt i en bokliste i 1475, men utforskingen av det begynte først på 1800-tallet.
Cod. Sinaiticus (S eller א), fra ca. 325-360, ble oppdaget av tyskeren Konstantin von Tischendorf først i 1844 i klosteret Sta. Katarina i Sinai. Der ble det antakelig også til. Kodeksen inneholder noe av GT og hele NT pluss et par apokryfer (Hermas gjeteren og Barnabasbrevet). Dette manuskriptet har ifølge forskerne relativt mange feil, men det er godt bevart. De nytestamentlige bøkene er fullstendige og uskadde. Innholdet er nå spredt på museer i England, Tyskland, Russland og Katarina-klosteret.
Cod. Alexandrinus (A) er sammensatt, og delene er av ulik verdi for forskerne. Etter teksttypene å dømme kan noe være fra 300-, annet fra 400-tallet. Legenden sier at martyren Tekla førte det i pennen etter 325. Manuskriptet omfatter hele GT pluss noen gammeltestamentlige apokryfer og nesten hele NT pluss noen nytestamentlige apokryfer. Et ubesvart spørsmål er om også dette manuskriptet opprinnelig er fra Katarina-klosteret. Eller kanskje det er fra Konstantinopel (Istanbul), Antiokia, Beirut, Cæsarea eller Efesos; forskerne kan ikke bestemme seg. Manuskriptet oppbevares nå i British Library i London.
Cod. Ephraemi Rescriptus (C), dvs. Efraem-kodeksen som er overskrevet. Dette er en spesiell bok fra første halvdel av 400-tallet, hvis blader ble vasket på 1100-tallet og overskrevet med prekener av teologen Efraem Syrer (d. 373). Slik gjenbrukt tekst kalles palimpsest. Den underliggende originalteksten er stort sett beslektet med kodeksene A, B og S. Manuskriptet har sannsynligvis opprinnelig omfattet hele Bibelen, men mye er ødelagt i løpet av århundrene. Én sak er spesiell: Johannes 7,53-8,11 (Pericope adulterae, se ovenfor) er med her. – Den opprinnelige teksten til C ble desifrert av Tischendorf på 1840-tallet og klarert av seinere tekstforskere. Nå er manuskriptet i nasjonalbiblioteket i Paris.
Grunntekster og oversettelser. Vaticanus og Sinaiticus er utsøkt fine og de mest fullstendige
kodeksene, med både GT og NT pluss apokryfer. Til NT representerer de den beste
utgaven. Teksttypen i dem er beslektet, såkalt alexandrinsk. De er eldre enn
det greske forelegget til NT som St. Hieronymus brukte, da han omkring 400
skapte den latinske oversettelsen Vulgata, som katolikkene setter høyt.
Vaticanus og Sinaiticus er også mye eldre enn de greske (bysantinske)
tekstene fra 1100-tallet som humanisten Erasmus av Rotterdam la til grunn for
sin trykte NT-utgave i 1516. Denne, som egentlig inneholdt både en gresk tekst
og en revidert latinsk tekst, ble seinere av andre flagget som Textus Receptus, dvs. den best
overleverte og vanligste teksten. Noe som ikke stemte, for Erasmus-utgaven var
et hastverksarbeid med mange feil og egenhendige tuklinger med teksten.
Martin Luther brukte Erasmus’ utgave da han oversatte NT til tysk,
og protestantiske teologer holdt seg til den til langt ut på 1800-tallet, da
de eldste papyrusene og kodeksene ble funnet og siden prioritert. Tidlige
danske og norske bibeloversettelser var basert på Textus Receptus. – Når det
gjelder bibeloversettelser fra oldtida, skriver Sagrusten lite eller
ingenting om dem, bortsett fra noe om Septuaginta, den greske utgaven av
jødenes bibel, og av Vulgata.
Den greske og den hebraiske grunnteksten. Hittil har det i denne gjennomgangen, som i boka, stort sett
handlet om greske manuskripter som rommer både NT og GT, dvs. den kristne
bibelen. NT er opprinnelig på gresk, men når det gjelder GT er det to
grunntekster, én gresk og én hebraisk. Begge er i utgangspunktet jødiske
skrifter. Den greske siteres i NT, den ble foretrukket av kirken, og bl.a.
Augustin avviste den hebraiske varianten til fordel for den greske. Den kalles
Septuaginta (tallet 70) etter Aristeas-legenden, som sier at sytti (syttito)
jødiske lærde et stykke før vår tidsregning oversatte den fra hebraisk for
gresktalende diasporajøder. Fra ca. 100 av e.Kr. ble den hebraiske
tekstutgaven foretrukket av jødene, den kalles TANAK. (Som en reaksjon på de
kristnes ’annektering’ av Septuaginta, laget jødene nye greske oversettelser:
Aquila, Symmachus, Theodotion.)
Sagrusten skriver i del 4 relativt fyldig om manuskripthistorien
til den hebraiske GT-teksten. Denne er i dag faktisk også de kristne – først og
fremst protestantiske – forskere og oversettere sin foretrukne grunntekst!
Noe som bunner i at man i renessansen ville tilbake til de mest mulig opprinnelige
tekstene fra antikken. (Som Erasmus altså ønsket å bruke med hensyn til NT, men
som han ikke hadde tilgang til.) Vulgatas latinske GT var allerede basert på
hebraisk grunntekst. Og, som det renessansemenneske han var, benyttet Luther
den hebraiske teksten når han oversatte GT til tysk (og ga tyskerne et
skriftspråk). Han trodde at den var mest autentisk, at den lå nærmest Guds
egen stemme. Da manuskriptsamleren Tischendorf gjorde sine banebrytende
oppdagelser på 1800-tallet, var han drevet av den samme ideen, han ville gi
teologene tekster (primært angående NT) som lå nærmest mulig de opprinnelige
(s. 46). Denne ideen eller ideologien har også GT-forskerne hold fast ved: den
hebraiske teksten er eldst og mest ekte. Våre norske (og de fleste) oversettelsene
i dag er basert på den. Og, som nevnt, gir de hebraiske Qumran-tekstene fra
tida rundt vår tidsregnings begynnelse, oss et unikt grunnlag for utforsking
av GTs teksthistorie.
På Dødehavs-samfunnets tid var den jødiske kanon enda ikke
fastlagt, og mangfoldet av GT-fragmenter forteller om ulike varianter og
lesetradisjoner. Men det er støtte for den såkalte masorét-varianten som jødiske
skriftlærde med stor trofasthet har hegnet om fram til vår tid. Den er å finne
i det komplette Codex
Leningradensis, en masorét-korrigert kopi fra 1008, som havnet i den
russiske byen St. Petersburg (tidligere Leningrad) i 1863, etter en kronglet
reise. Et enda eldre manuskript av samme kvalitet, men som dessverre har mistet
store deler av innholdet under sin turbulente ferd før det omsider kom til
Israeli Museum i Jerusalem, er ”Kronen av Aleppo”, fra ca. 930. Dette
manuskriptet er gjenstand for en egen jødisk forskning. Mens
Leningrad-håndskriftet med rettelser fra Qumran-tekstene i fotnotene, danner
grunnlaget for den lenge brukte forskerutgaven BHS og for den nye Biblia Hebraica Quinta som fra 2004 til 2020 er under
utgivelse av det tyske bibelselskapet i Stuttgart.
Avsluttende kritikk. (1) Hvorfor har boka til
Sagstuen så mange gjentakelser, f.eks. om Dan Brown (Da Vinci-koden) og
om keiser Konstantins påvirkning på kirken på 300-tallet (s. 57, 67, 89, 124 og
143)? Jo, på den ene sida vil han avvise Browns misforståtte oppfatning av
kanon og Maria Magdalenas betydning, på den andre sida vil Sagstuen understreke
at Konstantin respekterte kirkens tradisjon. De som hevder at keiseren greip
inn og reviderte kanon, tar feil. Kanon så ikke annerledes ut før Konstantin
enn etterpå. Kanon har vært som nå, hele tida.
(2) Når Sagrusten på s. 102 og 119 understreker at Nag
Hammadi-samlingen ble holdt atskilt fra de bibelske bøkene, ligger det under at
de kanoniske NT-bøkene, slik ”de kristne selv”, biskoper og kirkemøter
bestemte, hadde en høyere status fordi de rommer det mest opprinnelige
budskapet om Jesus. Forfatteren tenker seg at de nedgravde tekstene skulle
reddes fra forfølgelsene og bokbålene som romerne påførte de kristne. Det kan
hende, men det er andre muligheter: a) Også Bodmer-samlingen inneholdt utenomkanoniske
bøker – kristne og andre, så atskillelsen kan ha vært tilfeldig; b) Nag
Hammadi-tekstene og Bodmer-manuskriptene kan ha vært begravd til forskjellige
tider ut fra ulike behov, f.eks. permanent fordi de var utbrukte (slik jødene
hadde som skikk); c) Nag Hammadi-tekstene kan ha blitt gjemt unna for seinere å
bli tatt opp igjen, i den hensikt å omgå eller sabotere Alexandria-biskopen
Atanasius’ ordre i et påskebrev i 367 om å kvitte seg med uautoriserte bøker.
Det siste er antakelsen til James Robinson som publiserte Nag Hammadi-tekstene
i engelsk oversettelse.
(3) Som nevnt skaper Sagrusten inntrykk av at de seinere
pergamentkodeksene toppet en fast og troverdig overleveringshistorie fra
papyrusene og enda lenger tilbake. F.eks. viser den fem sider lange
behandlingen hans av Markusevangeliets noe abrupte slutt, ønske om å sanke mest
mulig støtte for en harmonisk evangelietradisjon, inklusiv oppstandelsestroen.
Rett nok viser han på s. 193 til steder hos Markus som understøtter den
korteste slutten (steder som kan suppleres med 14,27f.). Men der tekstkritikken
og forskerne så å si unisont hevder at 16,8 er det siste verset og v. 9-20 et
tillegg som er komponert seinere på grunnlag av de andre evangeliene, vil
Sagrusten svært gjerne finne noe ekte i tillegget. Mot dette taler at bl.a. det sterke
Cod. Vaticanus ender med 16,8:
”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke
et ord til noen, for de var redde.” Når det gjelder fortsettelsen, gir 16,6-7
tilstrekkelig informasjon om den. Og kvinnenes reaksjon er helt i tråd med den
karakteristiske ’messiashemmeligheten’ hos Markus. Kvinnene har fått vite noe som er
forbeholdt de troende (innvidde). Så 16,8 markerer slutten, og tilføyelsen er
et forsøk på å glatte over motsetningene i tradisjonen. Tilsvarende det som
Sagrusten har en tendens til å gjøre.
Puslespillet som Sagrusten legger, gir et broket bilde, om enn han prøver å forsvare en harmonisk helhet. Bildet er ufullstendig, idet han fokuserer på kanonhistoriens sluttprodukt og tåkelegger begynnelsen og evangelienes formative periode. Den må nemlig ha vært enda mer broket og slett ikke så entydig mht. teksthistorien som det underliggende budskapet i boka vil ha det til. Med dette in mente kan boka anbefales.