"Hvis kristendommen skal bygge på en historisk person, er spørsmålet om han noen gang har eksistert det første man bør stille", sier teologi-stipendiat Hilde Brekke Møller på Menighetsfakultetet (MF) ifølge avisa Vårt Land 8.8, etter hennes blogg-innlegg "Har Jesus virkelig levd?" på forskning.no 31.7.
I blogg-innlegget skriver Møller at det ikke lenger er sånn at alle nytestamente-forskere går god for at Jesus har vært en historisk person. Og det har hun helt rett i: særlig i USA har lærde forskere levert vektige bidrag som svekker sannsynligheten for og troen på evangelienes Jesus-skikkelse. Men her på berget har denne nyere forskningen tydeligvis enda ikke slått inn; her er skylappene fortsatt på både lek og lærd, og de negative utfallene er sterke og angstbiterske. Det er tydeligvis mye som står på spill for museumsvokterne. Men så gjelder det da også hele grunnlaget for kristendommen (slik vi kjenner den)! Vel også prestisje, livsverk og jobb for mange, ja, hele institusjoners raison d'etre. I alle fall er det et eksistensielt spørsmål for mange, og derfor bør det behandles seriøst: Det kan være i form av et spørsmål om trosvisshet eller om "Jesus lever i hjertet". Men om dette handler ikke denne artikkelen. Her handler det om det historiske spørsmålet hvorvidt Jesus har levd eller ikke. Og det kan ikke bevises, det kan bare mer eller mindre sannsynliggjøres. Men kristendommen bygger på at det er bombesikkert som historisk faktum. Og det går det ikke lenger an å hevde. For ved nærmere vitenskapelig undersøkelse holder det ikke.
Som de
ikke uventede (avis-)reaksjonene på Møllers tvil om inkarnasjonsdogmets fundament jo
viser, er hennes forsøk på å være up to date som forsker, provoserende, latterlig, feilaktig, unødvendig, kjettersk og farlig. Men dette er overdrivelser, som ikke hører
hjemme der fri forskning skulle finne sted. Spørsmålet er på sin plass, ja helt
påtrengende, for trass i at de nytestamentlige evangeliene utvilsomt tegner et
bilde av Jesus som en historisk person, og kirken til alle tider har tatt dette
for gitt, begynner sterke forskningsbidrag internasjonalt å rokke ved denne
'sannhet': Historievitenskapelig kan det ikke godtgjøres gjennom sikre,
ikke-kristne samtidskilder, at Jesus virkelig har levd, og litteraturkritisk er
evangeliene blitt 'bare' litteratur. Robert Price, som Møller viser til, er en
av dem som gjør grundig rede for slike synspunkter. Joseph Atwill er en annen,
enda mer radikal tviler, med interessante og vel funderte synspunkter; se
nedenfor.
Price har rett i at de tidligste utenombibelske opplysningene om Jesus ikke er
troverdige. De er seine og kan for eksempel bygge på evangeliene - det
tidligste, Markus, fra 70-tallet. De kan også bero på rykter som verserte ved
keiserhoffet i Roma, som kontrollerte religionsmarkedet: Den jødiske
historiefortelleren Josefus jobbet der, han også på 70-tallet. Og den mye
siterte historikeren Tacitus var romersk senator så seint som rundt 116, da han
skrev sine Annales. (Merk: Det Tacitus-manuskriptet som har med opplysningene om
Jesus, i Ann. 15.44, er, ifølge Wikipedia, fra 1000-tallet!)
Atwill hevder at kristendommen er oppfunnet i Roma, og evangeliene er produsert der som forførende fiksjonstekster med politisk sikte. I så fall er det kanskje sånn at vi som bibellesere, på grunn av mangelfull historisk innsikt og naivitet, gjennom forkynnelse og av en rekke tradisjonelle forskere og forfattere som ukritisk siterer hverandre og aldri stiller Møllers spørsmål, blir lurt til å tro at Jesus faktisk vandret omkring som predikant i Galilea og ble drept i Jerusalem ca. år 30, under den romerske prefekten Pontius Pilatus. Ikke fordi dette faktisk skjedde, men fordi noen dyktige forfattere og et velsmurt propaganda-apparat rundt keiser og øversteprest (Pontifex Maximus) Flavius Vespasian konstruerte Jesus, evangeliene og kristendommen ut fra romerske og egne interesser i sin samtid, det vil si i siste tredjedel av det første århundre.
I boka Caesar's Messiah. The Roman Conspiracy to Invent Jesus (2011) hevder Atwill at Jesus ble diktet opp som en romervennlig messias av intellektuelle som kjente de jødiske fortellingene og fortellingsteknikkene (typologi). Jesus måtte stå fram i tekstene som en virkelig jødisk person, men som en helt annen messiastype enn de krigerske messiasfigurene som ledet fram til jødenes krig mot romerne og Jerusalems ødeleggelse i år 70 ved Flavius Titus. For romerne hadde mange steder stadig trøbbel med opprørske jøder som ikke ville underordne seg deres makt, og de trengte en alliert blant dem, en som anbefalte skatten keiseren krevde og som ba folk om å vende det andre kinnet til når de ble slått. En profet som Jesus kunne også brukes til å heve keiserens status: Med de flaviske keisernes sterke behov for å vinne anerkjennelse, ja oppnå guddommelig status, kunne Jesus gå god for at Gud hadde vraket jødene til fordel for romerne som hans folk og verdens frelsere. Og Titus var den egentlige Guds sønn eller Messias, som Jesus var en forløper for. I Markus 13,30 og 9,1 ble Jesus tillagt utsagn om at Menneskesønnen (som profeten Daniel hadde profetert om), skulle komme innen én generasjon - dvs. 40 år - etter ham og befri jødene fra deres onde ledere. Titus' navn står ikke i evangelieteksten, men det er underforstått; de som kjente til hans erobringstokt i Galilea og Judea, ville skjønne sammenhengen. Liksom Jesus begynte Titus sin kampanje i Galilea, ved Gennesaretsjøen.
Til grunn for Atwills resonnement ligger nøye nylesning av Josefus, særlig av hans bok om den jødiske krig (Bellum), som ble autorisert av keiseren. Josefus var ikke alene om å redigere den greske utgaven. Boka har mange slående paralleller til evangeliene. Men mens man i kirken alltid har tenkt: Jesus først (ca. 30), deretter Josefus (ca. 70), og har forstått Josefus-parallellene som senere oppfyllelser av Jesus-profetier, ser Atwill en annen sammenheng: Den samme gruppen av forfattere skrev om den jødiske krigen (66 til 73) og evangeliene samtidig. På bakgrunn av Titus' felttog ble så Jesus-historien konstruert vesentlig ved gjenbruk og modifisering av gammeltestamentlige fortellinger og andre litterære sjabloner. Av forskjellige grunner var det opportunt å plassere ham i tid rundt år 30 som mirakelmann og profet én generasjon før Jerusalems fall.
Joseph Atwill er original og overraskende nytenkende, idet han fokuserer på oppdragsgiverne bak evangeliene, deres hensikter og ressurser til å spre (forkynne) sitt budskap, men hans konsept er ellers godt i samsvar med Robert Price og andre i nyere tid, som ser den historiske Jesus smuldre bort bak det litterære sløret. - Det er for øvrig allerede vel tretti år siden den berømte, nå avdøde, litteraturhistorikeren Northrop Frye i boka The Great Code lærte oss at bibelen er en mytisk bok; den må ikke leses som en lærebok i historie, heller ikke i dogmatikk.
Inntil nå har Møllers spørsmål ikke vært så selvsagt å stille i kirken og i Norge, som hun vil at det skal være. Men i og med at andre plausible forklaringsmodeller enn de tradisjonelle er lansert, må det nå - også etter min mening - tas på alvor her, både ut fra historievitenskapelig interesse og av interesse for kristendommens vesen som religion. Det krever imidlertid at de kristne og forskerne ikke går i skyttergravene, men viser vilje til omstilling, ja, at de nullstiller sine fastlagte tankemønstere og begynner å lese Det nye testamente og den første kirkehistorien med friske øyne, slik Møller inviterer til. Hun fortjener honnør for sitt utspill.
Atwill hevder at kristendommen er oppfunnet i Roma, og evangeliene er produsert der som forførende fiksjonstekster med politisk sikte. I så fall er det kanskje sånn at vi som bibellesere, på grunn av mangelfull historisk innsikt og naivitet, gjennom forkynnelse og av en rekke tradisjonelle forskere og forfattere som ukritisk siterer hverandre og aldri stiller Møllers spørsmål, blir lurt til å tro at Jesus faktisk vandret omkring som predikant i Galilea og ble drept i Jerusalem ca. år 30, under den romerske prefekten Pontius Pilatus. Ikke fordi dette faktisk skjedde, men fordi noen dyktige forfattere og et velsmurt propaganda-apparat rundt keiser og øversteprest (Pontifex Maximus) Flavius Vespasian konstruerte Jesus, evangeliene og kristendommen ut fra romerske og egne interesser i sin samtid, det vil si i siste tredjedel av det første århundre.
I boka Caesar's Messiah. The Roman Conspiracy to Invent Jesus (2011) hevder Atwill at Jesus ble diktet opp som en romervennlig messias av intellektuelle som kjente de jødiske fortellingene og fortellingsteknikkene (typologi). Jesus måtte stå fram i tekstene som en virkelig jødisk person, men som en helt annen messiastype enn de krigerske messiasfigurene som ledet fram til jødenes krig mot romerne og Jerusalems ødeleggelse i år 70 ved Flavius Titus. For romerne hadde mange steder stadig trøbbel med opprørske jøder som ikke ville underordne seg deres makt, og de trengte en alliert blant dem, en som anbefalte skatten keiseren krevde og som ba folk om å vende det andre kinnet til når de ble slått. En profet som Jesus kunne også brukes til å heve keiserens status: Med de flaviske keisernes sterke behov for å vinne anerkjennelse, ja oppnå guddommelig status, kunne Jesus gå god for at Gud hadde vraket jødene til fordel for romerne som hans folk og verdens frelsere. Og Titus var den egentlige Guds sønn eller Messias, som Jesus var en forløper for. I Markus 13,30 og 9,1 ble Jesus tillagt utsagn om at Menneskesønnen (som profeten Daniel hadde profetert om), skulle komme innen én generasjon - dvs. 40 år - etter ham og befri jødene fra deres onde ledere. Titus' navn står ikke i evangelieteksten, men det er underforstått; de som kjente til hans erobringstokt i Galilea og Judea, ville skjønne sammenhengen. Liksom Jesus begynte Titus sin kampanje i Galilea, ved Gennesaretsjøen.
Til grunn for Atwills resonnement ligger nøye nylesning av Josefus, særlig av hans bok om den jødiske krig (Bellum), som ble autorisert av keiseren. Josefus var ikke alene om å redigere den greske utgaven. Boka har mange slående paralleller til evangeliene. Men mens man i kirken alltid har tenkt: Jesus først (ca. 30), deretter Josefus (ca. 70), og har forstått Josefus-parallellene som senere oppfyllelser av Jesus-profetier, ser Atwill en annen sammenheng: Den samme gruppen av forfattere skrev om den jødiske krigen (66 til 73) og evangeliene samtidig. På bakgrunn av Titus' felttog ble så Jesus-historien konstruert vesentlig ved gjenbruk og modifisering av gammeltestamentlige fortellinger og andre litterære sjabloner. Av forskjellige grunner var det opportunt å plassere ham i tid rundt år 30 som mirakelmann og profet én generasjon før Jerusalems fall.
Joseph Atwill er original og overraskende nytenkende, idet han fokuserer på oppdragsgiverne bak evangeliene, deres hensikter og ressurser til å spre (forkynne) sitt budskap, men hans konsept er ellers godt i samsvar med Robert Price og andre i nyere tid, som ser den historiske Jesus smuldre bort bak det litterære sløret. - Det er for øvrig allerede vel tretti år siden den berømte, nå avdøde, litteraturhistorikeren Northrop Frye i boka The Great Code lærte oss at bibelen er en mytisk bok; den må ikke leses som en lærebok i historie, heller ikke i dogmatikk.
Inntil nå har Møllers spørsmål ikke vært så selvsagt å stille i kirken og i Norge, som hun vil at det skal være. Men i og med at andre plausible forklaringsmodeller enn de tradisjonelle er lansert, må det nå - også etter min mening - tas på alvor her, både ut fra historievitenskapelig interesse og av interesse for kristendommens vesen som religion. Det krever imidlertid at de kristne og forskerne ikke går i skyttergravene, men viser vilje til omstilling, ja, at de nullstiller sine fastlagte tankemønstere og begynner å lese Det nye testamente og den første kirkehistorien med friske øyne, slik Møller inviterer til. Hun fortjener honnør for sitt utspill.
(Denne teksten - i en noe kortere utgave - sto som blogg-svar på forskning.no 19.8.13 og som -innlegg i Vårt Lands verdidebatt.no 21.8.13.)
