Av Tormod Tobiassen
Olav og Dale-Gudbrand. Om Olavs kristningsframstøt i Gudbrandsdalen forteller Snorre[viii], at da en viss Gudbrand fra Hundorp hørte at Olav var kommet til Lom og tvang folket der til å ta ved kristendommen, prøvde han å stanse Olav. Gudbrand samlet mange folk fra distriktet og sa til dem at Olav ville ødelegge de gamle gudene under påskudd av at hans Gud var mye større og mektigere. Da besluttet forsamlinga at de skulle bære statua av Tor ut fra hovet og skremme vekk guden til Olav, og Olav sjøl skulle de drepe. Så sendte de speidere ut for å spionere på Olav; Gudbrands sønn ledet an. Mange som alt hadde avvist Olavs "tilbud" og flyktet fra ham, sluttet seg til flokken av motstandere; de var rede til kamp. Men da Olav møtte dem på garden Bredi, og egget til krig under skyting med piler, høye skrik og slag mot skjoldene, stakk Gudbrands menn av. Sønnen hans ble tatt til fange, men satt fri etter noen dager for å dra hjem og forberede faren på hva han hadde i vente. Gudbrand og hovgoden (presten) til gudbrandsdølene fikk i drømmer advarsler samtidig. Derpå sendte de bud til Olav om å holde ting sammen for å avgjøre saken på fredelig vis. Da Olav kom til tinget fortalte han at folket i Lesja, Lom og Vågå hadde blitt kristne og nå trodde på "den sanne Gud som har skapt himmel og jord og som vet alt". Men Dale-Gudbrand tvilte på at den usynlige guden til Olav kunne utrette noe som helst. Han ville at Gud, om han virkelig kunne, skulle vise sin makt dagen etter ved å stanse regnet som lå tungt over bygda. I mellomtida spurte Olav sønnen til Gudbrand ut om hvordan gudebildet av Tor så ut, og han fikk vite både dette og at de ga statua mat hver dag. Olav bad til Gud hele natta, og om morgenen gikk han til messe. Været var som Gudbrand hadde ønsket. Da folket møttes til tings tok Olavs biskop på seg skrudet sitt og holdt tale om den kristne tro. Men hovgoden svarte at de fikk møtes igjen dagen etter, da fikk de se om Gud kunne skape godt vær og solskinn, og så skulle det avgjøres om det ble forlik eller slag. Olav bad igjen hele natta, og om morgenen gikk han til messe før han møtte opp på tinget med sine menn. Kolbjørn Sterke med klubba holdt seg tett ved ham. Da bar gudbrandsdølene ut sitt skremsel av et gudebilde, som var prydet med sølv og gull. Og Gudbrand mente han så at Olav ble usikker og svar skyldig. Gudbrand oppfordret Olav til å bøye seg for Tor som rådde over alle ting og hadde menneskenes skjebne i sin hånd. Men Olav svarte at hans Gud nok hadde mye større makt enn Tor som var både blind og døv, som verken kunne berge seg sjøl eller andre, og som måtte bæres. Gud ville straks vise seg på himmelen. Og så pekte Olav mot øst idet sola rann. Alle snudde seg, og – på et hint fra Olav – slo Kolbein i stykker Tor-figuren slik at mus, padder, øgler og ormer vrimlet fram av vraket. Da løp gudbrandsdølene i panikk til sine skip og hester. Men Olavs menn hadde om natta boret hull i skipene og sluppet løs hestene. Dølene hadde derfor ikke annet å gjøre enn å adlyde Olav da han kalte dem sammen igjen. Han ga dem valget mellom å godta kristendommen eller å miste livet i kamp. Gudbrand innrømmet så nederlaget, og han lot seg døpe sammen med alle de andre dølene. Deretter skiltes de tidligere uvennene vel forlikte. Olav etterlot seg prester på stedet, og Gudbrand bygde en kirke i Gudbrandsdalen, skriver Snorre til slutt.
DEN HISTORISKE OLAV HARALDSSON
Intro. Ingen norsk konge er det fortalt så mye om i
middelalderlitteraturen som Olav Haraldsson.[i] Og mange kirker, steder og vannkilder bærer Olavs navn.
Imidlertid er det ikke lett, bak alle lagene av legender, sagn og idealbilder,
å tegne et fyldig og nyansert bilde av hvem Olav egentlig var. I fortellingen
om ham må vi skille mellom A) kirkelige legender om helgenkongen; B) folketradisjonens
eventyrlige sagn der Olav jager troll og er årsak til forskjellige mirakler;
C) historisk-politiske sagaer om den rettferdige idealfyrsten som også har et
breiere perspektiv enn legendenes; og D) den virkelige Olav som vitenskapelig
forskning avdekker. Kategoriene foreligger blandet i tradisjonslitteraturen.
I Olavs curriculum vitae (cv) må vi skille mellom 1) læretida før han ble
konge; 2) åra mens han opptrådde som konge samt flukten til Russland og
tilbakekomsten derfra (1015-1030); og 3) hans "karriere" etter døden
som "Norges evige konge". (Det er visse momenter under punktene D og
2 som spesielt opptar oss i den første delen. Punktene A og 3 behandles lengre
nede.)
De følgende ytre fakta er
noenlunde klare: Olav var sønn av Harald
Grenske (dvs. fra Grenland), en småkonge i Viken som tjente under
danskekongen. Faren døde før Olav ble født, og Olav vokste opp hos mora, Åsta, og stefaren Sigurd Syr, som var småkonge på Ringerike. Halvbroren var den
seinere kong Harald Hardråde. Hva som
gjorde at Olav så på seg sjøl som kongsemne, er usikkert. Det er tvilsomt om
han stammet fra Harald Hårfagre, slik
sagaen vil ha det til. Men han kan ha ønsket å ta vare på farsarven og kan ha blitt
inspirert av Olav Tryggvason, som også var sønn av en danskvennlig småkonge på
Østlandet. Han kan ha sett den suksessrike danskekongen som et idol og ellers
bygd seg opp under sine mange tokt i utlandet. Der skal han ha hørt om Karl den store (742-814) og fått ham til forbilde.[ii] Ifølge kildene dro Olav i viking da han var bare tolv/tretten år gammel, ca.
1008. Han må ha tjent godt bl.a. da den engelske kongen Ethelred (eller Adalråd)
betalte danskehæren som Olav kjempet i, en svær sum penger for å unngå vikingenes
herjinger. Noe av rikdommen brukte han til å skaffe seg venner og mønstre hær
med da han kom hjem. Olav giftet seg med Astrid, en svensk kongsdatter. Deres
sønn Magnus (som seinere ble kong Magnus
den gode) ble etterlatt som seksåring ved svogeren Jaroslavs hoff i Russland (Gardarike), da Olav dro til Norge i
1030 og falt på Stiklestad.
Olav i
viking. Olav Haraldsson dro i viking
og møtte kristendommen rundt Østersjøen, i Frankrike, Spania og England. Han
må også, liksom Olav Tryggvason, ha fått kristne impulser i Russland.
Antakelig i 1014 ble han døpt i Rouen i Normandie. Særlig på engelsk jord må
Olav ha lært mye om kristendommen, om organiseringa av kirken og forholdet
mellom kongemakt og kirkemakt, en lærdom han tok med seg og omsatte i Norge. I
England kjempet Olav sine største slag – først på danskenes side, så på engelskmennenes.
Men da han dro til Norge i 1015 var han trolig alliert med den dansk-engelske
kongen Knut den store.[iii]Forholdet mellom Olav som norsk kongsemne og kong Knut
skulle imidlertid utvikle seg til fiendskap.
Danske konger og jarler hadde
hatt fotfeste i Norge lenge. Kong Knut, som hadde Europas største hær, gjorde
også krav på herredømmet over Norge. Og han hadde brei støtte i deler av befolkninga,
særlig i Trøndelag og på Vestlandet. En av grunnene til dette kan ha vært at en
fjernt plassert konge som danskekongen ga det norske aristokratiet sjøl større
handlefrihet på hjemmebane. Så lenge Knut sto bak Olav, gjorde nordmennene
det også. Men da forholdet mellom Olav og Knut seinere slo over i motsetning,
valgte mange storbønder å ta parti for Knut. Sammen med svenskekongen gikk
Olav i 1025/6 til åpen krig mot Knut i Skåne, der han led nederlag. Knut fikk
så organisert sine støttespillere i Norge, blant dem den mest innflytelsesrike
storbonden i landet, Erling Skjalgsson
på Sola. En av Olavs menn drepte Erling i et slag i Ryfylke, og det var åpenbart
en taktisk feil. Etter dette opplevde Olav sterk svekkelse av sin maktbasis.
Bl.a. må trønderlederen Kalv Arneson,
som sloss på Olavs side mot Erling, ha sviktet ham. Ifølge noen tradjoner ble
Kalv en av Olavs banemenn på Stiklestad.
Flukt, tilbakekomst
og død. I 1028 kom Knut den store
til Norge rustet til krig. Han hadde med seg Håkon jarl som tidligere hadde måttet forlate landet, og som nå
sikkert var tiltenkt herredømmet over Norge på vegne av Knut. Da Olav så Knuts
overmakt, flyktet han uten kamp til Russland. Men da Håkan jarl druknet på
sjøen, vendte Olav tilbake til Norge to år seinere i håp om å rehabilitere seg.
På sin ferd gjennom Sverige og ned Verdalen fikk Olav samlet en relativt liten
hær, og i slaget på Stiklestad 29. juli 1030 ble han slått av en overlegen
norsk bondehær. Historia forteller at Olav ble drept av Torstein Knarreson som
såret ham over kneet, Tore Hund som stakk ham i livet, og Kalv Arneson som hogg
ham i halsen.
Snorres Olav. Snorre gjør Olav til en politisk figur og
idealiserer ham. Han framstiller Olav som en stolt beskytter av nasjonen, som ikke vil bøye seg
for den danske overmakta. I sine kilder
finner han mye uhistorisk om helgenkongen og skreller vekk alt
legendarisk fra tida før flukten til Russland. Men Snorre, liksom de kirkelige
legendene, lar Olav framstå som en spesiell forsvarer av kristendommen: I de
siste to åra av sitt liv blir han også hos Snorre en mirakelmann og helgen. Og
han tegnes som en rettferdig og mild konge, mildere enn han nok har vært i
virkeligheten. For eksempel er det visse bestemmelser i Frostatingsloven som
tyder på at Olav konfiskerte eiendommer i strid med loven, slik at bøndene i
Trøndelag hadde lovhjemmel for å gripe til våpen mot ham idet han vendte tilbake
til landet.
Kristendommens
rolle. Det er uklart hvilken rolle
kristendommen faktisk spilte i Olavs maktspill og ideologi. Populæroppfatninga
vil ha det til at kristendommen var helgenkongens viktigste anliggende og
at han gikk i døden for dens sak. Men flere ting taler imot at kristendommen
var kjernen i konflikten som førte fram til Stiklestad: Både hæren til Olav og
bondehæren besto av hedninger og kristne, og Knut den store og Erling
Skjalgsson var positive til kristendommen, ikke bare Olav. På Østlandet møtte
Olav den største motstanden mot kristendommen, likevel var det der han hadde
mest politisk støtte. Med storbøndene fikk han riktignok trøbbel når han
ville innføre kristendommen, fordi han ikke tillot dem å bestemme gudsdyrkelsen
sjøl. Men den legendariske episoden på Hundorp i Gudbrandsdalen, der Olav
ødelegger gudebildet til Dale-Gudbrand og hedningene lar seg kristne, viser
at han fikk medhold på tross av sin iver for kristendommen – i hvert fall noen
steder. Det kan derfor ha vært andre grunner til at mange støttet Olav enn
spørsmålet om kristendommens betydning. Vi vet at Olav, da han kom til landet,
skaffet seg lojalitet blant østlandsbøndene gjennom gaver, løfter, press og
kriger. Slik gikk det ikke overalt: gjennom lovene innførte han nye skikker og
påla bøndene større plikter, og det er sannsynlig at det heller var maktambisjonene
og måten Olav fór fram på som gikk stormennene på Vestlandet, i Trøndelag og
nordover så sterkt imot at de tok til våpen. Det er følgelig lite treffende å
hevde at det var kampen for kristendommen som førte til Olavs fall. Historisk var det neppe motsetningen mellom
kristendommen og hedendommen som var det avgjørende stridsemnet på
Stiklestad.
Konge og kirke. Olav Haraldsson var konge en relativt kort periode, reelt bare de omlag ti siste åra av perioden 1015-1028, og det kan være at hans betydning for innførelsen av kristendommen og oppbygginga av landet egentlig ikke var så epokegjørende som Snorre gjorde den til. Kristningsverket foregikk i det stille, det var alt i godt gjenge, og mange brikker i organiseringa av landet falt først på plass under Magnus den gode, Harald Hardråde og Olav Kyrre. Likevel må Olav og hirdbiskopen hans, Grimkjell, ha betydd mye når det gjelder den kirkelige lovgivninga. For på Moster (ca. 1024) ble det fastslått at kristendommen skulle være den eneste tillatte religionen i landet, og det ble fattet flere viktige vedtak om kristne skikker, om en mer systematisk bygging av kirker, om ansvaret for vedlikeholdet av dem og underhold av prestene. Vi ser altså at Olav Haraldsson deltok aktivt i det landsomfattende kristningsverket i egenskap av konge, og dette satte dype spor for ettertida.
For oss i dag er det ikke sjølsagt at øvrigheten skal involvere
seg i religiøse spørsmål og aktivt ta parti for én trosform slik det åpenbart
skjedde da kristendommen ble innført i Norge. Hvor hadde kongene og kirken
denne ideologien fra? Svaret kan synes åpenbart: Før renessansen og
sekulariseringa var det sjølsagt at religion og politikk var to sider av samme
sak og et felles anliggende. Helt fra 300-tallet, da Konstantin den store
gjorde kristendommen til riks- og statsreligion i Romerriket, greip (de
verdslige) myndighetene inn i kirkens saker; for en stor del blandet også
kirken seg inn i statens saker, især i høymiddelalderen. Historikeren Knut
Helle ser imidlertid en mer direkte forbindelse mellom Norge og England i det
aktuelle tidsrommet.[iv] En naturlig kopling mellom
kongens politiske oppgaver og hans innsats for kristendommen – eller
sammenblanding av kongemakt og kirkemakt om man vil - hadde Olav og de to
kristningkongene før ham sett sjøl på nært hold på kontinentet og spesielt i
England. Håkon den gode var jo som nevnt til og med vokst opp ved det engelske
hoffet, og han tok med seg prester derfra hit til landet. Olav Tryggvason
hadde f.eks. opplevd at den engelske kong Ethelred gjorde bruk av erkebiskopen
av Canterbury da de to inngikk fredsavtale. Og i Ethelreds kirkelige lover, som
var utformet av hans erkebiskop, sto det at "en kristen konge er Kristus'
representant i et kristent folk, og han må nidkjært hevne alle forbrytelser mot
Kristus". Også Olav Haraldsson stiftet jo bekjentskap med kong Ethelred,
som nevnt.
Det går og fram av de gamle norske lovene at kongen ble
sett på som representant for Gud på en spesiell måte og at han var kirkens
øverste leder. Dette mønsteret var fastlagt i Frankerriket da Karl den store ble kront og salvet
som Guds utvalgte stedfortreder på jorda. Keiser Karl skulle være kirkens
overhode, og han så det som sin oppgave å utbre kristendommen – om nødvendig
med makt. Det samme teokratiske synet hersket videre i det tyske riket etter at
dette hadde overtatt som stormakt i Europa. Og det ikke bare forplantet seg som
ideologisk forbilde til England; det utviklet seg videre og varte lenger der.
Helgenkongen
samlet det verdslige og det guddommelige i en og samme person. De ideologiske
forutsetningene med røtter langt tilbake i historia hadde beredt grunnen. Men
i den overdrevne formen som vi kjenner Hellig-Olav fra våre historiske kilder,
må denne koplinga ha skjedd seinere. Det
var først etter slaget på Stiklestad at Olav ble virkelig navngjeten og hellig
(kanonisert her, dog ikke av paven). Han hadde ikke utrettet så mye før
han døde, og han var egentlig ikke drept som martyr slik en helgen skulle bli;
Olav var jo bevæpnet og sloss mot andre kristne. Men det skjedde så mye ekstraordinært
rundt ham like etter at han var drept, at han ifølge datidas mening måtte være
en hellig mann. Det ble bl.a. fortalt at Tore Hund, Olavs banemann som sjøl
fikk et kutt i slaget på Stiklestad, straks ble helbredet da han fikk Olavs
blod på seg; en blind fikk synet da han tørket seg med fingrer med Olavs blod
på; og et år etter drapet var Olavs lik like helt og duftet himmelsk søtt. (Mer
om dette lengre nede.)
Fra forakt
til heder. Det gikk heller ikke lang
tid før Olavs motstandere forsto at styret hans tross alt hadde vært bedre enn
det danskekongen ga dem i sine stedfortredere Alfiva og Svein. Danskene innførte strengere lover, og de norske
aristokratene fikk ikke større makt slik de hadde håpet. I løpet av bare ett
års tid var stemninga snudd i retning Olav og det han hadde kjempet for, nemlig
et sterkt nasjonalt styre under en egen konge. Olav ble ikke bare tatt til
nåde; han ble helgenkåret, og kista med legemet hans ble plassert på høyalteret
i Trondheims eneste kirke på det tidspunktet, Klemenskirken. Det kan alt ha
skjedd like etter at danskene var forduftet fra landet. Olav ble erklært som
"Norges evige konge" (Rex
perpetuus Norwegiæ), og i 1035 ble hans sønn Magnus – Magnus den gode (d.
1047) – hentet hjem som konge, bare 11 år gammel. Det kan derfor i første
rekke ha vært politiske grunner til olavsdyrkinga.
Historiker Claus Krag gir biskop Grimkjell mye av æra
for at helgenkongen så raskt fikk en unik betydning. Krag argumenterer omtrent
som Knut Helle: Biskopen var av engelsk opprinnelse, og i England hadde han
lært at helgenkonger hadde både en politisk og en religiøs funksjon. Det passet
derfor svært godt at det ble fortalt om mirakler rundt Olav. Helgenkåringa og
den "engelske" ideologien styrket sjansene for at det nye dynastiet
kunne lykkes. Olavs styrke, ikke minst det at han etter sin død fortsatt var
virksom, ville støtte opp om barnekongen Magnus som regent. – En direkte
kopling mellom de jærtegn som skjedde etter Olavs død og hentinga av Magnus til
Norge fins i sagaen Ågrip
ifølge Krag.
Som
allerede konkludert: Olav ble mer betydningsfull for Norges kristning og rikssamling gjennom
sin død enn gjennom sitt liv som konge. Alt i germansk hedendom ble kongen
tillagt stor betydning som formidler av guddommelig kraft til fruktbarhet og
godt år. Nå ble Olav av den kristne kirken utropt til Norges konge av Guds
nåde. Det ble sagt at han fikk landet i len av Gud. Kongen fikk så stor
autoritet at det for eksempel i Kongespeilet
fra 1200-tallet kan sies at "kongen har fått slik makt av Gud at alle drap
er uten synd som er begått på kongens ordre".
Ettersom tida gikk økte Olavs prestisje, hjulpet fram av
helgendyrkinga, de mange legendene om ham og hans undergjørende kraft og
mirakler. Fra hele Norden og andre steder i Europa kom det pilegrimer i
hopetall til Trondheim (Nidaros), noe som gjorde både Olav og Trondheim til
kirkelige samlingsmerker med enorm betydning for Norge og nasjonsbygginga.
Tidligere hadde kristendommen i landet sannsynligvis vært uten helgener og
helgendyrking, men med Olav fikk Norge sin egen helgen og ble et verdig medlem
av det kristne Europa.[v] Det ble
også bygd olavskirker og produsert helgenbilder av Olav i andre land – alterbilder,
veggmalerier, skulpturer og illustrasjoner i håndskrifter.
SANKT OLAV – HELLIG-OLAV
Som allerede nevnt, ble Olav forbausende fort
legendarisk, han ble
ikke bare en nasjonal helgen av stort format; men ble også kjent og dyrket i
andre land. Han gjorde Nidaros til vår religiøse hovedstad og fremste
pilegrimsmål.[vi]
Helgendyrkinga ble bevisst fremmet av kirken og kongemakta. Den imøtekom
religiøse (og politiske) behov for folkelig kristendom i tida. Olav ble
oppfattet eller framstilt som forsvarer av kristendommen med livet som
innsats, og ble sett på som et fromt forbilde. Også etter sin død hjalp han
vanskeligstilte og overnaturlige ting skjedde. Ganske snart etter Stiklestad
begynte man å feire messe til minne om ham, og helgenlegenda fikk raskt innslag
av mirakelfortellinger. Miraklene vokste i antall: Geisli nevner 14, Passio
Olavi 25 mirakler.[vii]
Nedenfor tar vi for oss noen av
fortellingene om Olav.
Sankt Olav på tronen. Fra Tyldal kirke i Østerdalen, ca. 1250. (Nå i Nasjonalmuseet i København.) |
Olav og Dale-Gudbrand. Om Olavs kristningsframstøt i Gudbrandsdalen forteller Snorre[viii], at da en viss Gudbrand fra Hundorp hørte at Olav var kommet til Lom og tvang folket der til å ta ved kristendommen, prøvde han å stanse Olav. Gudbrand samlet mange folk fra distriktet og sa til dem at Olav ville ødelegge de gamle gudene under påskudd av at hans Gud var mye større og mektigere. Da besluttet forsamlinga at de skulle bære statua av Tor ut fra hovet og skremme vekk guden til Olav, og Olav sjøl skulle de drepe. Så sendte de speidere ut for å spionere på Olav; Gudbrands sønn ledet an. Mange som alt hadde avvist Olavs "tilbud" og flyktet fra ham, sluttet seg til flokken av motstandere; de var rede til kamp. Men da Olav møtte dem på garden Bredi, og egget til krig under skyting med piler, høye skrik og slag mot skjoldene, stakk Gudbrands menn av. Sønnen hans ble tatt til fange, men satt fri etter noen dager for å dra hjem og forberede faren på hva han hadde i vente. Gudbrand og hovgoden (presten) til gudbrandsdølene fikk i drømmer advarsler samtidig. Derpå sendte de bud til Olav om å holde ting sammen for å avgjøre saken på fredelig vis. Da Olav kom til tinget fortalte han at folket i Lesja, Lom og Vågå hadde blitt kristne og nå trodde på "den sanne Gud som har skapt himmel og jord og som vet alt". Men Dale-Gudbrand tvilte på at den usynlige guden til Olav kunne utrette noe som helst. Han ville at Gud, om han virkelig kunne, skulle vise sin makt dagen etter ved å stanse regnet som lå tungt over bygda. I mellomtida spurte Olav sønnen til Gudbrand ut om hvordan gudebildet av Tor så ut, og han fikk vite både dette og at de ga statua mat hver dag. Olav bad til Gud hele natta, og om morgenen gikk han til messe. Været var som Gudbrand hadde ønsket. Da folket møttes til tings tok Olavs biskop på seg skrudet sitt og holdt tale om den kristne tro. Men hovgoden svarte at de fikk møtes igjen dagen etter, da fikk de se om Gud kunne skape godt vær og solskinn, og så skulle det avgjøres om det ble forlik eller slag. Olav bad igjen hele natta, og om morgenen gikk han til messe før han møtte opp på tinget med sine menn. Kolbjørn Sterke med klubba holdt seg tett ved ham. Da bar gudbrandsdølene ut sitt skremsel av et gudebilde, som var prydet med sølv og gull. Og Gudbrand mente han så at Olav ble usikker og svar skyldig. Gudbrand oppfordret Olav til å bøye seg for Tor som rådde over alle ting og hadde menneskenes skjebne i sin hånd. Men Olav svarte at hans Gud nok hadde mye større makt enn Tor som var både blind og døv, som verken kunne berge seg sjøl eller andre, og som måtte bæres. Gud ville straks vise seg på himmelen. Og så pekte Olav mot øst idet sola rann. Alle snudde seg, og – på et hint fra Olav – slo Kolbein i stykker Tor-figuren slik at mus, padder, øgler og ormer vrimlet fram av vraket. Da løp gudbrandsdølene i panikk til sine skip og hester. Men Olavs menn hadde om natta boret hull i skipene og sluppet løs hestene. Dølene hadde derfor ikke annet å gjøre enn å adlyde Olav da han kalte dem sammen igjen. Han ga dem valget mellom å godta kristendommen eller å miste livet i kamp. Gudbrand innrømmet så nederlaget, og han lot seg døpe sammen med alle de andre dølene. Deretter skiltes de tidligere uvennene vel forlikte. Olav etterlot seg prester på stedet, og Gudbrand bygde en kirke i Gudbrandsdalen, skriver Snorre til slutt.
Bibelske trekk. Ofte
finner vi i legendene og sagnene om Olav likhetstrekk med miraklene i Bibelen.
Fortellinga om det som skjedde på Hundorp minner om profeten Elia på Karmel,
der Elia beviser at hans usynlige Gud er overlegen guden for været (Báal).
Liksom Moses slår Olav vann av en klippe, slik at det bortkomne jaktlaget hans
får drikke, deretter lover han å bygge kirke på stedet. Helbredelser likner på
dem Jesus gjorde: en stum får talens bruk gjennom Olavs legende hender, en
krøpling kan gå etter et nattlig besøk av Hellig-Olav og to engler, og i
Russland blir en enkes sønn helbredet for halsbyll. En av de aller eldste
underfortellingene handler om en blind mann som får synet igjen idet han gnir
seg i øynene med fingrer med Olavs blod på. Og en gang, da Olav flyktet til
Russland, mettet han fem hundre soldater med bare to kuskrotter idet han slo
korstegn over grytene.
Kristus kunne også være forbilde som martyr.
Ingen ringere enn himmelkongen sjøl står modell når Olav blir drept
våpenløs og når han blir stukket av en lanse i sida liksom Jesus. Det
inntreffer solformørkelse ved begges død. Som Kristus på korset ba til Gud om
nåde for sine banemenn, gjorde Olav tilsvarende; en martyr og helgen skulle
nemlig be for sine fiender, og Olav betalte sjelemesse for dem som ville bli
drept i stiklestadslaget. Og liksom den romerske soldaten ved korset var vitne
til et mirakel da Jesus utåndet, talte Tore Hund om et under i tilknytning til
den døde: Tore ble sjøl helbredet. Som Kristus vant Olav seier da han led nederlag.
Eventyrlige trekk. De mange forskjellige historiene om Olav både før og etter hans død vil
vise hans kristne fromhet og kampen han førte mot onde makter, hans visdom og
kløkt, moralske kvaliteter og overnaturlige krefter: I kappseilas over sjø og
land får han hjelp fra oven når han ber i Jesus' navn. Veiarbeiderne hans
jobber lettere og får suksess med å bryte vei over til Lesja når Olav ber hele
natta. Og bønn hjelper mot skrømt og fører velsignelse over gården til Bruse.
I en storm på Tyrifjorden lover Olav å bygge kirke på Bønsnes hvis han blir
bønnhørt. Han dreper en farlig sjøorm på Sunnmøre og slenger den langt opp i
lia der den stivner til stein. På Avaldsnes lurer han trollet Sigg til å bygge
den store kirken der i en fart, og gjør det av med trollet etterpå. Når han
kom i skade for å bryte søndagsfreden ved å spikke med kniv, gjør han bot ved
å brenne spikkesponet i håndflata uten å pådra seg skade, da han får vite at
"i morgen er det mandag". Og når han ikke vil drikke verken øl eller
mjød på helligdagen, får han vite at vannet som er blitt til vin er en Guds
gave som ikke må avvises. Til en flokk fyllesjuke mannfolk som ikke gjenkjenner
ham og som spotter ham, sier han et sannhetens ord om menneskeverd: "Kast
ikke skitt på noen; det kan være en konge". På vei ned Verdalen til
Stiklestad er Olavs hær uvøren og tråkker ned åkeren til bonden Torgeir Flekk.
Men da Olav beklager det hele og lover skadebot, står kornet uka etterpå så
tett og fint som det aldri før har skjedd.
Tegn fra Gud. På sin
flukt fra Norge i 1028 drar Olav til Gardarike (Russland) via Gotland. På Gotland
tar han seg god tid og kristner øyas befolkning. Hos Jaroslav i Kiev kjeder han
seg fordi han er forhindret fra å være konge i hjemlandet. Da får han i en drøm
se Olav Tryggvason som rettferdiggjør ham som "Norges evige konge"
og ber ham dra tilbake til hjemlandet. Olav tar dette som et tegn fra Gud. Men
han vet også med seg sjøl at seieren nok må vinnes gjennom nederlag. Før det
skjebnesvangre slaget krever Olav av soldatene sine at de sverger troskap mot
ham sjøl og mot kristendommen. De som ikke vil være med, blir skilt ut fra
flokken. I denne historia blir dermed Olavs hær en rein kristen hær, og Olav
merker soldatenes hjelmer med et hvitt kors. I Olav den helliges saga lar
Snorre dette kampropet lyde fra hæren hans: "Fram, fram, kristmenn,
korsmenn, kongsmenn!"
Den døde kongens mirakler. Det
skjedde mange jærtegn ved Olavs lik, det var akkurat like helt et år etter at
han ble drept, og negler og hår hadde vokst slik på legemet hans at det måtte
stelles på nytt. Man kunne rette bønner til Olav som helgen. Det hjalp for
eksempel erkebiskop Øystein etter en alvorlig ulykke en dag da han ledet
bygginga av Nidarosdomen. Under en inspeksjon falt Øystein ned fra et høyt
stillas og knakk hofta idet han traff kanten av et kar med kalk i. Men han ba
intenst til Olav og kom seg raskt på beina igjen. Han kunne til og med holde
messe og lede prosesjonen under Olsok 29. juli, bare tre dager etter ulykka. –
En kvinne som arbeidet hos en ond dansk greve, og som nektet å bake brød på
Olavs festdag, ble bønnhørt av ham; brødene ble til stein og greven mistet
synet. – En krøpling som var plassert i et sykehus som lå inntil kirken med
Olavs skrin, i håp om å bli frisk, så Olavs gjenferd om natta og ble helbredet.
Han takket Hellig-Olav for underet i kirken hans etterpå.
Kommentarer. Olav blir idealisert og martyrerklært. En martyr er en person som
lider og dør for sin tro, i denne sammenheng altså som forsvarer av kristendommen.
For å få dette tydelig fram uttrykker martyrlegendene seg gjerne med
kontraster: De(n) hellige blir torturert og drept av gudløse eller hedninger.
Dette skjer også i Olavs tilfelle (til tross for at den Olav og hans hær i
virkeligheten ikke var de eneste kristne på Stiklestad). I virkeligheten var
heller ikke Olav noe dydsmønstert: Olav var verken ydmyk eller beskjeden;
tvert imot ville han alltid være den fremste.
En form for
kontrastering eller idealisering av Olav i kildene ser vi også av det
følgende: På Stiklestad er motstanderne utstyrt med trolldom, mens Olav er
væpnet med Kristus-troens sverd og rustning. Det blir i flere sammenhenger
utlagt som at Olav var våpenløs da han falt. Som et gjentatt legendarisk trekk
henspilles det her på språkbruken i Efeserbrevets 6 i Det nye testamente.
Snorre rasjonaliserer
eller avmytologiserer Olavs fall og sier at han etter det første hogget lente
seg mot en stein, kastet sverdet og ba Gud om hjelp. Ellers kan det sies om
Snorre at han omdanner helgenbildet av Olav til en politisk idealfigur. Kongen
er en rettskaffen, mild og storsinnet fyrste som ikke gjør forskjell på folk
av høy og lav byrd, og bl.a. dette misliker hans motstanderne som er
ondsinnede. Olav har rett til Norge, mens fiendene verken har moralsk eller
politisk rett til landet. Men også hos Snorre framtrer Olav mer og mer som en
undergjører og helgen. Fra tida før flukten til Russland tar han imidlertid
vekk alt legendarisk. Men han lar Olav bl.a. bære praktvåpen.
OLAVSFRONTALET
Olavsfrontalet
fra ca. 1330. Vi vet ikke i hvilken kirke det opprinnelig var plassert
framfor alteret. Det står nå bakerst i koret i Nidarosdomen. (Bildet her er av
en nøyaktig kopi i Håltålen stavkirke på Sverresborg i Trondheim.)
|
Bildeomtale. Olavsfrontalet er malt med en symmetrisk
inndeling og kunstferdige detaljer, illusoriske rammer som skiller episodene
fra hverandre, og bånd som binder det hele sammen. Det er også en tydelig
korrespondanse mellom bildet øverst til venstre og det nederst til høyre: for
eksempel ligger Olav og skjoldet hans omtrent på den samme måten, og lansen har
nesten den samme vinkelen som stigen; begge peker oppover. Det er her en
assosiasjonsrekke fra Det gamle testamente via Det nye testamente og til
helgenkongen. – Liksom i et gresk kors danner Olav den vertikale stammen, og de
fire evangelist-symbolene fyller tverrliggeren. Olav står i gotisk svai under
en gotisk baldakin med kirkeinteriør bak. Han er kledd i gevanter med folder
og kongelige farger, purpur og blått. Det er en viss realisme og dybde i
bildene. Korsene på skjoldene har tolkningsmessige funksjoner: et eget utformet
kors på skjoldet til Olav og krone på hodet hans utmerker hovedpersonen.
Verdiperspektiv gjør seg gjeldende i sentralmotivet: den viktigste personen er
i stort format. Taleremsene har trolig også symbolske meninger.
Helgenkongen
i stort format er plassert i midten med kongekrone, scepter eller rikseple /
globus med kors og med sitt spesielle kjennemerke, øks. Øksa henspiller på
drapsvåpenet og Torstein Knarresons skjebnesvangre hogg i beinet til Olav på
Stiklestad. Hellig-Olav framstilles her som en martyrhelgen, han er
framstilt både som konge og martyr: som Kristus seiret han da han falt. I sidefeltene
ser vi fire kjente episoder fra Olavs liv og skjebne: I feltet nede til venstre gir Olav penger til en
person som blir bedt om å sørge for at det blir holdt messe for fiendenes
sjeler. Dette skal ha skjedd kvelden før slaget på Stiklestad. Temaet minner om
Jesus' bønn på korset og om den første martyren, Stefanus, som også ba for sine
bødler (jf. Apostlenes gjerninger 7,60). En taleremse har form som en portal,
hvilket kanskje henspiller på Jesus' kongelige inntog i Jerusalem kort før
døden på korset. Hentydningen til den hellige byen Jerusalem assosieres med
himmelen – det himmelske Jerusalem. Øverst
til venstre drømmer Olav om en himmelstige mens han er væpnet til kamp for
troen; Kristus er i himmelen; kanskje han lover Olav evig liv? Men i bibelfortellinga
som det her henspilles på (nemlig Jakobs drøm i 1. Mosebok 28), gir Gud
drømmeren et land til eie. Det kan på frontalet assosieres med Olav som fikk
Norge til eiendom. Nederst til høyre
blir Olav drept av sine tre banemenn. Det som øverst til venstre var en drøm,
blir her til virkelighet. Kalv Arneson er ikke alltid med i fortellingene, men
her er han kanskje tatt med som forræder liksom Judas. I sagaen blir Olav
stukket av Tore Hund med et sverd; på frontalet her er sverdet blitt til en
lanse. Dermed assosieres Tore med soldaten (middelalderens Longinus) som stakk
Jesus i sida slik at blod og vann kom ut. Øverst
til høyre legges Olav i helgenskrin og kåres til helgen av biskop Grimkjell
og kirkens menn 3. august 1031.
[i]
Snorres to Olavs-sagaer (fra
ca. 1230) er vel mest kjent for oss; den som står i Heimskringla er lengst.
Men ifølge Claus Krag er den eldste fullstendige sagaen som er bevart, den såkalte
Legendariske saga (fra ca. 1200).
Sagaene som er kalt Eldste saga (fra
ca. 1170) og Mellomste saga er begge
nesten helt gått tapt. Men det fins bevart enkelte gamle skaldekvad og et
minnedikt (Arvedråpen) av Olavs venn
Sigvat skald, fra så tidlig som ca. 1040. Et yngre kvad er det praktfulle Geisli av Einar Skuleson fra ca. 1150.
Også andre kilder kaster lys over Olav den hellige, som Adam av Bremen, sagaen Ågrip og Historia de antiquitate regum Norwagiensum av Theodericus Monachus
fra ca. 1180. – Det meste av materialet om Olav er av islandsk opprinnelse. De
gamle skaldekvadene, som er uavhengige kilder, er historisk mest
tilforlatelige. For sjøl skalder som sto Olav nær, er relativt nøkterne og
ærlige i sine dikt, mens både legendene og Snorre er mer tendensiøse. Men de
eldste bevarte originaltekstene er helgenbeskrivelsene. Det aller eldste
håndskriftet (fra ca. 1050) er en engelsk liturgi med innslag av fortelling,
til bruk ved olavsmesser. – Den mest fullstendige legenda er Passio Olavi. Den er i seg sjøl en relativt
sein helgenbiografi, fra ca. 1170, men den bygger på eldre kilder. Som
autorisert helgenvita ble den skrevet på latin, men den er oversatt til norsk
(utgitt av Samlaget i 1995).
[ii] Karl var frankernes og langobardenes
konge. Han er en av hovedpersonene i middelalderens ridderdiktning, bl.a. i
Rolandskvadet. Karl ble sett opp til som gjenoppretter av det romerske
keiserdømmet, og etter sin død idealisert som en vis og mektig hersker som
forsvarte den internasjonale kristendommen.
[iii]
Ikke alle forskere mener at
Knut støttet Olav, men at Olav fikk hjelp av kong Ethelred i England som så
seg tjent med at Olav svekket danskenes makt.
[iv] Se artikkelen "Kongemakt og
kristendom" i: A. Ågotnes (red.): Kristendommen
slår rot, 1995.
[v] Dyrkinga av Sankta Sunniva, som
angivelig ble oppdaget på Olav Tryggvasons tid, er egentlig yngre enn
olavdyrkinga.
[vi] Bl.a. fikk han status som
vernehelgen for øya Gotland, og hver eneste av de mange kirkene der hadde et
olavsalter. Det skal ha vært flere kirker i Konstantinopel som var viet til
Olav. Til og med på en søyle i fødselskirken i Betlehem er det et maleri av
Olav.
[vii] I den nevnte trykte utgaven av Passio utgjør de fleste sidene (19-77) mirakler. På side 12-18 gjengis Olavs liv og død. – Passio ble laget av folk som var ansatt ved Nidarosdomen. Naturlig nok knyttes mange av miraklene som fortelles i verket, nettopp til deres og helgenens egen kirke. Noe spesielt skjedde ved kilden på sandbanken ved Klemenskirken, der Olav først lå begravd. De hellige olavskildene omkring i landet er etterlikninger av kilden ved Klemenskirken.
[viii] Se f.eks.: Snorre. Det Norske Samlaget, 1983, s. 315ff. (bd 1, 112ff.).