Kjærlighetsbudene

KJÆRLIGHETSBUDENE. JESUS SOM LOVLÆRER

Det doble kjærlighetsbudet og Den gylne regel

Av teolog og KRLE-lærer Tormod Tobiassen, august 2026

INTRO

Vi er inne i en ny runde med konfirmasjoner, både i regi av kirken og av Humanetisk forbund. For mange involverte aktualiseres overskriftens tema.

Dette er hva vi kaller (neste)kjærlighetsbudet og den gylne regel eller gjensidighetsregelen:

• ‘Du skal elske din neste som deg selv’

• ‘Som du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du selv gjøre mot dem’. 

• Eller: ‘Som du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, skal du selv ikke gjøre mot dem’. 

I vår kulturtradisjon har budene/reglene bakgrunn i Bibelen. Men overalt i verden brukes særlig den gylne regel både med og uten religiøs tilknytning. 

Budene setter ord på våre etiske idealer og følelser den dag i dag. Du inviteres hermed til bibelgransking og en relativt kort redegjørelse for deres bibelske bakgrunn og betydning. I og med Jesus og Det nye testamentet markerte budene et religiøst og moralsk paradigmeskifte.

Artikkelens relativt mange bibelhenvisninger har funksjon som dokumentasjon for poeng og påstander. Jeg har brukt norske og utenlandske bibelutgaver, også grunntekster på hebraisk og gresk. Nettbibelen på norsk kan godt brukes til egne oppslag; du finner den her:  https://bibel.no/nettbibelen/les/ 

JØDISK BAKGRUNN

I legendene om Jesus (evangeliet etter Matteus, kapittel 22, Markus 12 og Lukas 6 og 10), er det særlig én episode som gjelder spørsmålet om hvorvidt (Mose)loven, med dens mange krav fra Gud om lydighet og løfte om belønning, har en kjerne som kan sammenfattes kort, som for eksempel de 10 bud. Ifølge den skriftlige tradisjonen var Loven for lenge siden gitt via Moses til hans utvalgte folk. Men med tida vokste mengden av leveregler, bud og forbud, i form av muntlige overleveringer. Disse sto i fare for å gå tapt, så fra 100-tallet etter vår tidsregning ble de samlet skriftlig og redigert, videre diskutert og kommentert i Misjná og Talmud. Og i dag sies det populært at det er hele 613 bud i loven. 

Jesus-fortellingen er en del av denne historien. Jesus opptrer i tekstene som lovlærer og religiøs reformator i en viktig omstillingsfase for jødene under romersk styre. Flere jødiske retninger og ulike sekter ble til da. De kristne utgjorde noen av disse. 

JESUS TRER FRAM SOM LOVLÆRER

Jødene var (og er) et argumenterende og diskuterende folk, ikke minst når det gjelder religiøse sannheter. Hvilket også kommer fram i mange episoder der Jesus konfronteres med spørsmål og selv provoserer gjennom handling og tale. I en sånn episode avklarer Jesus sitt syn på to sentrale lovbud som han sidestiller, det ene hentes fra 5 Mosebok 6,4f. (jødenes trosbekjennelse, Shemá) og det andre fra et helt annet sted: 3 Mosebok 19,18:

Markus forteller i 12,28ff. at en lovkyndig skriftlærd, som hadde merket seg hvor god Jesus var til å svare, gikk bort til ham og spurte: 

“Hvilket bud er det første av alle? Jesus svarte: Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel, all din forstand og all din kraft.’ Det andre budet er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse. Den skriftlærde sa da til ham: Godt svart, Lærer! Du taler sant når du sier at Herren er én, og det er ingen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte, med all sin visdom og all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.”

Jesus framstår her som en dyktig lovtolker. (I neste episode er han Messias): Når han slår sammen to bud, som språklig og tematisk ligner hverandre, til ett - det doble kjærlighetsbudet, benytter Jesus en tolkningsnøkkel slik autoriserte rabbier gjorde: Det ene budet kaster lys over det andre. Hvilket får store konsekvenser for tolkningen av begge budene. Så, hva sier egentlig det første budet, som skal kunne gjelde for det andre også? Jo, at du alltid skal elske Herren din Gud helhjertet, med ditt liv som innsats ‘om så det gjelder’, og med alle midler du disponerer. Altså: Gjør tilsvarende - og med samme glød - mot din neste som du skal gjøre mot Gud! Du vet selv hva som trengs. Og Gud forventes å være likedan og gjøre det samme mot sine undersåtter som de skal gjøre seg imellom. Vi kan kalle dette for 'rolle-smitte'.

Jesus består prøven som lovtolker og læremester. Han autoriseres av en sensor som gjentar svaret, slik reglene krevde. 2 Kor 13,1. Og sensoren er ikke snau i sin vurdering: Det doble kjærlighetsbudet er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer, konkluderer han, og dermed oppløser han ofrings(u)vesenet i Jerusalem. Matteus er mer ‘to the point’: de to budene er som et filter og en rettesnor for alt som står i Bibelen - ‘loven og profetene' i en sum. Matt 22,40; 7,12!

DEN GYLNE REGEL 

Alternativet til nestekjærlighetsbudet - den gylne regel - er å finne to ganger i evangeliene, i Matteus 7,12 og i Lukas 6,31. Hos Lukas mangler gudsaspektet i denne sammenhengen, så den moralske delen trer tydeligere fram. Tendensen er fristilling og generalisering av kjærlighetsbudet, i motsetning til det doble budet, som binder det opp.

Et tilsvarende eksempel knyttes til Hillel den eldre, en berømt rabbi i Jerusalem omkring vår tidsregnings begynnelse. Da han en gang ble spurt av en som ville bli jøde, om å forklare hele loven mens han stod på ett bein, svarte Hillel: “Hva du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, skal du ikke gjøre mot din neste. Resten er forklaringer, gå og lær!”- Her nevnes ikke det første budet i det hele tatt. Og gjensidighetsregelen har negativ, passiv form, i motsetning til positiv i Lukas 6,31.

FIENDEKJÆRLIGHET 

Fiendekjærlighet er et tema som hører sammen med kjærlighetsbudene og spørsmålene: hvor langt skal kjærlighet til nesten strekke seg, og hvem skal være med? 3 Mosebok 19,18 i den jødiske bibelen har snevert perspektiv. Trangsynt gjelder det israelske landsmenn, riktignok inkludert fremmede innflyttere som skal behandles slik som dem, likeverdig (vers 33f.). Og naboer som bor like over grensa, skal få hjelp, hvis husdyr forviller seg inn på israelsk territorium. 2 Mos 23,4f. Utover dette betraktes utlendinger med mistenksomhet som potensielle fiender. Særlig gjaldt dette samaritanerne nord for Jerusalem; de ble oppfattet som kjettere og fiender. Så, når Jesus i Lukas 10,25-29 forteller om den barmhjertige samaritan som et lysende forbilde i nestekjærlighet, er det ‘som å banne i kjerka'. Samaritanen viser seg nemlig som en snarrådig og svært hjelpsom venn, der to aktede lovkyndige fra Jerusalem er feige og skygger unna. 

Ett poeng i eksemplet med samaritanen er: Såkalte fiender og fremmede er ikke alltid suspekte, onde og foraktelige. Vi og våre egne kan være dårligere. Et annet poeng er at saken ikke er særlig religiøs, selv om manglende barmhjertighet røper seg hos de antatt fromme. Et tredje poeng for oss å kjenne til, er at fortellingen har inspirert til organisering av syke- og omsorgstjeneste i samfunnet. Og i Veitrafikklovens paragraf 12 pålegges enhver som med eller uten skyld er innblandet i trafikkuhell, å stanse straks og hjelpe. 

HEDNINGEMISJONÆREN PAULUS

Paulus var åpen for fremmede, ja, av prinsipp radikalt fiendevennlig. Han brøt ned skillene og skrev at troen på Kristus ikke gir rom for å gjøre forskjell på jøder og ikke-jøder, menn og kvinner, slaver og frie. Galaterbrevet 3,8; Romerbrevet 2,11. Han slapp omvendte inn i kirken uten å kreve at de måtte følge jødiske spiseregler, seremonilover og påbud om omskjærelse av menn, som inngangsbillett til jødenes religion og samfunn. Troen og dåpen til Kristus var nok.

For Paulus er kjærlighet et nøkkelord. (Se hans velkjente lovsang til kjærligheten i 1 Korinterbrev 13). Han sammenfatter lovens moralske innhold og mening i dette ene ordet kjærlighet: “Vær ikke noen skyldig annet enn å elske hverandre! … Den som elsker sin neste, oppfyller loven. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten, så kjærligheten oppfyller loven." Romerbrevet 13,8-10; tilsvarende i Galaterbrevet 5,14.

Sammen med kjærlighetsbudet gir Paulus eksempler fra de 10 bud, som skal vise at den tradisjonelle loven i den nye tida er utilstrekkelig og lite treffende; Paulus degraderer egentlig Moseloven som utdatert i og med Kristus: “Derfor, om du holder deg til Kristus, er du en ny skapning; det gamle er forbi; se, det nye er kommet.” 2 Korinterbrev 5,17. Nå er det troen og Ånden som gir energi til å leve og tjene nesten med kjærlighet og barmhjertighet, ikke ‘du skal …’, hilsen din strenge Gud. Paulus ble inspirert av Jesus som ville reformere jødedommen og løfte fram Gud som nådig og tilgivende. 

JESUS VAR EN JØDISK REFORMATOR

Det ble nevnt ovenfor at Paulus pekte på at Kristus betydde et vendepunkt i historien. I 2 Korinterbrev 3 beskriver han det nye som Åndens pakt kontra den gamle pakten med Gud som var preget av skrevne lovtekster. Pakt er jo det samme som testament, så derfor ble de kristnes bibel til Det gamle testamentet pluss Det nye testamentet.

I Bergprekenen i Matteusevangeliet 5,21ff. sier Jesus myndig, med referanse til ulike bud som for lenge siden ble gitt på Sinai: "Dere har hørt det ble sagt til de gamle, … men jeg sier dere …”. Så de gamle budene er erstattet av det som Jesus - lik en ny Moses - legger inn i begrepet loven. Og i Johannesevangeliet 1,17 står det på denne måten: “For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.”

Som også nevnt ovenfor, tolket Jesus det doble kjærlighetsbudet på en ny måte. Metoden han brukte, bar i seg å vise respekt for den gammeltestamentlige arven og samtidig skape noe nytt. Det gjorde han, som nevnt, ved å slå de to du-skal-elske-budene sammen og gi dem nytt innhold. Budet om kjærlighet til nesten ble like viktig som budet om kjærlighet til Gud. Det ble innholdsmessig mer omfattende, ja, grensesprengende. Og gudsbegrepet, forståelsen av Gud, ble radikalt endret. Gud var ikke lenger en fryktinngytende, kravstor, hevngjerrig og krigersk despot. Nei, han ble god og barmhjertig, en Gud som gir kjærlighet uten forbehold. Her fulgte Jesus et annet spor i Det gamle testamentet enn det tradisjonelle med hensyn til hvem og hvordan Gud er. For at Gud er barmhjertig og hjelpsom, nådig, full av miskunn, en velsignelse for Israel - og han vil ha barmhjertighet - sies jo mange steder, for eksempel i 2 Mosebok 34,6 og ikke minst i den velkjente aronittiske velsignelsen, 4 Mosebok 6,24ff. Videre i Salme 103,8; Salmene 23 og 121; Jesaja 1,11; Mika 6,6-8. Jfr. Matteus 9,13 og 12,7; Lukas 6,36; Paulus’ brev til Efeserne 2,4.

HVA KAN FORVENTES AV JESUS SINE TILHENGERE? 

Spranget fra den gamle epoken til den nye kunne også beskrives som en overgang fra døden til livet. Dét var nok i visse sammenhenger mer enn bildespråk: Med sterke ord oppsummeres i Johannes’ første brev 3,13-17 hva som krevdes av de troende i en tøff hverdag med hat, svik og dødstrusler: “Selv vet vi at vi har gått over fra døden til livet, fordi vi elsker alle våre brødre (søsken). Men den som ikke elsker sine brødre, blir i døden. … Av dette har vi blitt kjent med kjærligheten, at Jesus ga sitt liv for oss. Da skylder også vi å gi våre liv. Om noen som har tilgang til alle verdens goder, ser at hans bror lider nød, men lukker sitt hjerte, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?”

Dette hører til det ekstreme, men det kunne (og kan) bli aktuelt. Språk og bilder i disse tekstene er ofte unyanserte, overdrevet og preget av motsetninger og ironi, for eksempel elske og hate der vi ville sagt like og ikke like. Se Matteus 5,43l. I dette landskapet befinner vi oss der Jesus og evangelistene setter ting på spissen. Når han underviser om nestekjærligheten som følge av Guds barmhjertighet, sier han ifølge Lukas blant annet dette: “Elsk fiendene deres, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til. Om noen tar din kappe, så nekt ham heller ikke skjorta. Gi til dem som ber deg, og om de tar fra deg noe du eier, så krev det ikke tilbake. Hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det samme skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. … Nei! Elsk fiendene deres, gjør godt og lån bort uten å vente gjengjeld. Da skal dere få stor lønn, og dere blir barn av Den høyeste. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.” Lukas 6,27-36. Gud er som en omsorgsfull far; hans væremåte må gjenspeiles i menneskenes verden. 

Gjensidighetsregelen siteres her (i v. 31), men regelen blir for snever, argumenteres det; praktisering av den holder ikke i Guds domstol. Så her spennes buen høyt; høyere enn det som er mulig for mennesker å oppnå? Lukas skriver selv, i 1,37 og 18,27, at det ikke går, det er for ‘guder’. Men “det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.”

Matteus stiler også høyt med ideelle fordringer: “Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen”. Han følger naturlovene, lar sin sol gå opp over både onde og gode og lar det regne over fiender som venner, både rettferdige og urettferdige. Matteus 5,44-48.

Med sin kritikk korrigerer Jesus det tradisjonelle synet på en streng Gud: i sin grenseløse omsorg og barmhjertighet ber han, gjennom Kristus, tilhørerne om å gjøre mer enn bare å være grei mot sine egne, noe som ikke er mye å skryte av. Han ber dem om at de løfter blikket og gir lik behandling til folk utover egen krets, slik den himmelske Far følger prinsippet om likhet for (natur)lovene. Målestokken er ikke lenger ‘på seg selv kjenner man andre”. Gud selv (eventuelt = Kristus) er målestokken. 

☆

TIL SLUTT

I en gammel lærebok for kristne konfirmanter - Didaché, like gammel som Det nye testamentet - står det i åpningen om Livets vei (i motsetning til Dødens vei):

• For det første skal du elske Gud som skapte deg, og

• for det andre din neste som deg selv, og

• gjør ikke mot en annen hva du ønsker ikke gjort mot deg.

Det siste leddet er - litt overraskende - den passive, defensive utgaven av gjensidighetsregelen. Men det følges opp i fortsettelsen med samme type formaninger og høye forventninger som vi fant i nytestamentet.

Det første leddet, om Gud som skaper, åpner opp for andre folk enn opprinnelig ment i Shemá. Det gjenspeiler kirkens situasjon som misjonerende: ikke-jøder og omvendte jøder skulle lære om den reviderte formen for jødedom, kristendommen. 

☆

En utfordring til deg som leser:

Hva med denne loven, formulert i moderne tid?:

‘Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.'

Kardemommeloven,

den eneste loven i

Kardemommeby.

Juleevangeliet ifølge Paulus - det eldste vi har?

Av Tormod Tobiassen

I kildene til det klassiske juleevangeliet, Matteus og Lukas i Nytestamentet, understrekes det at barnet i Jomfru Marias mage har et himmelsk (mytisk) opphav allerede fra besvangringen. Matteus og Lukas brukte Markus som litterært forelegg som de redigerte og utvidet, bl.a med julefortellingene. Hos Markus mangler det slike, og Jesus ble guddommelig i dåpen. Det fjerde evangeliet, Johannes, er enda mer spesielt. Det har en prolog som godt kan fungere som juleevangelium, men Jesus (Ordet) var guddommelig fra evighet, som byggmester ved skapelsen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. … Og Ordet ble legeme og tok bolig hos oss. Og vi så hans utstråling, en utstråling lik den en førstefødt har fra far, full av nåde og sannhet.» 

Også Paulus forkynner noe om Jesus Kristus som tangerer juleevangeliet, men han gjør det ikke samlet og i form av fortellinger sånn som Matteus og Lukas. Perspektivet hans ligner Johannes-prologens, når han f.eks i Romerbrevet 16 og 1 Korinterbrev 2 forklarer at mysteriet om Jesus og Guds nåde var holdt skjult fra verden ble til, men nå er det åpenbart og forkynt i verden. Og når Paulus i brevet til filipperne (kap. 2) gir menigheten en etisk belæring om ydmykhet og fraråder selvhevdelse og tom ærgjerrighet, gjengir han en eldre hymne om den guddommelige Kristus Jesus som forbilde: «Han som var i Guds skikkelse, så ikke på det å være Gud lik som noe man kan røve til seg. Men han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, ydmyket han seg og ble lydig til døden, ja, døden på et kors. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.»

Her gjenkjennes vesentlige momenter i evangeliene, som Jesus’ menneskelige sårbarhet, hans ydmykhet og offervilje, og ikke minst hans guddommelighet – fra begynnelse til slutt. Men her står det ingenting om f.eks et barn i en krybbe, når og hvor han eventuelt levde osv! Han kom fra himmelen, og leter vi i paulusbrevene etter noe om Jesus som et jordisk vesen, finner vi faktisk ingenting som tyder på at Paulus kjente til ham som en historisk person. Det er Jesus som voksen, hans himmelske frelseshandling og betydningen av den for verden Paulus utelukkende fokuserer på - som ubestridelige realiteter. Hvordan henger dette sammen?

Det Paulus skrev om Jesus var basert på sterke personlige møter med en himmelsk Herre som kommuniserte med ham om at Gud – for å nå ut til alle mennesker – hadde satt jødenes Moselov til side som frelsesvei og satset på nåden og det lovfrie evangeliet i stedet. Det hadde Jesus åpnet for gjennom å beseire Satan og døden ved å ofre sitt eget liv. Snart ville han komme fra himmelen og hente sine jordiske, troende tilhengere (1 Tess 4,13; 1 Kor 15,35-). Nå i Paulus’ samtid hadde Gud overraskende gitt beskjed om det frelseshistoriske paradigmeskiftet (Rom 16,25). Det var en sensasjon som bare Paulus og noen til, som Peter før ham, følte seg tvunget til å forkynne.

I Bibelen oppfattes virkeligheten som langt mer åpen og innholdsrik enn vi gjør til vanlig. Alt er mulig og virkelig. Livet på jorda utfoldes i kontakt med det som skjer i himmelen, f.eks kan ånder – som Kristus’ ånd – flytte inn i mennesker (Gal 2,20; Rom 6,5-). Når de som er døde og de som rykkes opp levende, kommer til himmelen, får de nye kropper som Gud lager og kler dem med. Himmelen har flere etasjer, øverst troner Gud. Paulus opplevde at han ble rykket opp til den tredje himmel, og der fikk han konkret se inn i Paradiset. «Denne verdens herskere» gjør seg gjeldende i himmelen òg, men disse kjenner ikke Guds hemmelige plan (1 Kor 2,6-; 2 Kor 12,1-). 

Vi har allerede sagt en del om Paulus' juleevangelium. Kristus, som tidligere i historien hadde reddet sitt folk Israel i det skjulte (1 Kor 10,1-4), hadde også utført en frelseshandling for menneskeheten i det skjulte. Gjennom sin død og oppstandelse hadde han da bekreftet at han var guddommelig – men altså som voksen! (Rom 1,4). Hva så med det guddommelige barnet og hans herkomst – har Paulus noe om det? Ja, han nevner jesusbarnet to steder, først i Romerbrevet 1,3 der han sier at Kristus/Messias stammer direkte fra jødenes store helt, kong David: Jesus er som «[Guds] Sønn, med hensyn til legemet dannet av sæd fra David». På gresk står det sperma, og teksten refererer seg til 2 Samuel 7,12-13, et løfte fra Gud ved hoffprofeten Natan: «Det skal skje, når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, at jeg vil gjenreise din slekt (gresk: sperma) etter deg, ut av din mage, og jeg skal sette i stand hans kongedømme. Han skal bygge meg et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans trone til evig tid. Jeg vil være en far for ham, og han skal være en sønn for meg.» Paulus og de kristne tolket dette om Jesus Kristus og seg selv: Davids slekt er gjenreist i og med Jesus som den første kongen av det nye, åndelige Israel. Huset er kirken, det nye templet, åndens bolig (1 Kor 3,16).

Den andre paulusteksten der Guds Sønn nevnes, er Galaterbrevet 4,4. Der handler det også om moren: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, kommet fra en kvinne, kommet under loven.» Her er talen mer enn åndelig, den er symbolsk og mytisk, billedtale med dypere mening eller allegori som Paulus selv skriver på gresk i vers 24. Når tiden for loven nærmet seg slutten, handlet Gud til beste for menneskene (først for jødene, Rom 1,16). De levde som ufrie slaver under grunnkreftene i verden, men Gud har nå sendt sin Sønns ånd inn i dem, så de kan leve som frie (v. 3). Kvinnen (moren) det her er tale om, er egentlig det himmelske, frie Jerusalem, som frambringer frie barn - fri fra Moseloven. Hun er Jesus’ mor og mor til alle hans tilhengere av samme ånd (1 Kor 6,17 og 19; Rom 8,9-11 og 14-17). 

I de to refererte tekstene sier ikke Paulus at Jesus ble født. Det er litt spesielt, så Paulus visste nok hva han skrev. Han brukte et annet verb som betyr tilvirke, produsere, lage, skape, bli (til) o.l. Jeg har oversatt med 'kommet fra' og 'dannet'. Bakgrunnen er antakelig at Paulus, som også andre i samtida, trodde at Jesus – Den siste Adam (1 Kor 15,45-) – var skapt omtrent sånn som Adam og Eva, som jo ikke ble født. Som i den jødiske boka Adam og Evas liv forestilte Paulus seg muligens helt reelt at Paradiset lå i himmelen, og der oppholdt Adam og Eva seg til de etter syndefallet ble jagd ut og ned på jorda. Og i 1 Mosebok 2 fortelles det at Gud dannet Adam av litt leirjord og Eva av et ribbein, hentet ut av Adams mage. Derimot var stoffet han brukte til å forme davidsætlingen Jesus av, kongelig sæd tatt ut av Davids mage og deponert i himmelen til seinere bruk. I Paradiset hadde jo Paulus vært, og vi kan spørre: fikk han se Nattens engel der også, han som ifølge jødisk tradisjon sies å ha til oppgave å ta seg av besvangring? (bab. Talmud Nidda 10b)

Mens Paulus fyndig proklamerte evangeliet og utredet dets betydning, supplerte Matteus og Lukas Markus-evangeliet med utbroderende fortellinger om Jesus’ herkomst og fødsel. I bebudelsen ser vi en mulig refleks av tilsvarende kunnskap som den Paulus hadde. Men det ble i evangeliene fortalt mer anskuelig, noe ekstraordinært men – for datidens mennesker – begripelig.

https://www.christianiconography.info/webmuseum/paulConversionFraAngelico.html 

OLAV - konge og helgen

Av Tormod Tobiassen

DEN HISTORISKE OLAV HARALDSSON

Intro. Ingen norsk konge er det fortalt så mye om i middelalderlitteraturen som Olav Harald­sson.[i] Og mange kirker, steder og vannkilder bærer Olavs navn. Imidlertid er det ikke lett, bak alle lagene av legender, sagn og idealbilder, å tegne et fyldig og nyansert bilde av hvem Olav egentlig var. I for­tel­lingen om ham må vi skille mellom A) kirkelige legender om helgen­kongen; B) folke­tradi­sjon­ens eventyrlige sagn der Olav jager troll og er årsak til for­skjel­lige mirakler; C) historisk-politiske sagaer om den rettferdige ideal­fyrsten som også har et breiere perspektiv enn legenden­es; og D) den virkelige Olav som vitenskapelig forskning avdek­ker. Kategoriene fore­ligger blandet i tradisjons­litteraturen. I Olavs curriculum vitae (cv) må vi skille mellom 1) læretida før han ble konge; 2) åra mens han opptrådde som konge samt flukten til Russland og tilbakekomsten derfra (1015-1030); og 3) hans "karriere" etter døden som "Norges evige konge". (Det er visse momenter under punktene D og 2 som spesielt opptar oss i den første delen. Punktene A og 3 behandles lengre nede.)

De følgende ytre fakta er noenlunde klare: Olav var sønn av Harald Grenske (dvs. fra Grenland), en småkonge i Viken som tjente under danskekongen. Faren døde før Olav ble født, og Olav vokste opp hos mora, Åsta, og stefaren Sigurd Syr, som var småkonge på Ringerike. Halv­broren var den seinere kong Harald Hardråde. Hva som gjorde at Olav så på seg sjøl som kongsemne, er usikkert. Det er tvilsomt om han stammet fra Harald Hårfagre, slik sagaen vil ha det til. Men han kan ha ønsket å ta vare på farsarven og kan ha blitt inspirert av Olav Tryggva­son, som også var sønn av en danskvennlig småkonge på Østlandet. Han kan ha sett den suksessrike danskekongen som et idol og ellers bygd seg opp under sine mange tokt i utlandet. Der skal han ha hørt om Karl den store (742-814) og fått ham til forbilde.[ii] Ifølge kildene dro Olav i viking da han var bare tolv/tretten år gammel, ca. 1008. Han må ha tjent godt bl.a. da den engelske kongen Ethelred (eller Adalråd) betalte danskehæren som Olav kjempet i, en svær sum penger for å unngå vikingenes herjinger. Noe av rikdommen brukte han til å skaffe seg ven­ner og mønstre hær med da han kom hjem. Olav giftet seg med Astrid, en svensk kongsdatter. Deres sønn Magnus (som seinere ble kong Magnus den gode) ble etterlatt som seksåring ved svogeren Jaroslavs hoff i Russland (Gardarike), da Olav dro til Norge i 1030 og falt på Stiklestad.

Olav i viking. Olav Haraldsson dro i viking og møtte kristendommen rundt Øster­sjøen, i Frank­rike, Span­ia og England. Han må også, liksom Olav Tryggvason, ha fått kristne impul­ser i Russland. Antakelig i 1014 ble han døpt i Rouen i Normandie. Særlig på engelsk jord må Olav ha lært mye om kristendom­men, om organiser­inga av kirken og forholdet mellom konge­makt og kirkemakt, en lærdom han tok med seg og omsatte i Norge. I England kjempet Olav sine største slag – først på danskenes side, så på engelsk­­mennenes. Men da han dro til Norge i 1015 var han trolig alliert med den dansk-engelske kongen Knut den store.[iii]Forholdet mellom Olav som norsk kongs­emne og kong Knut skulle imidlertid utvikle seg til fiendskap.

Danske konger og jarler hadde hatt fotfeste i Norge lenge. Kong Knut, som hadde Europas største hær, gjorde også krav på herredømmet over Norge. Og han hadde brei støtte i deler av befolkninga, særlig i Trøndelag og på Vestlandet. En av grunnene til dette kan ha vært at en fjernt plassert konge som danskekongen ga det norske aristokratiet sjøl større handlefrihet på hjem­me­­bane. Så lenge Knut sto bak Olav, gjorde nordmennene det også. Men da forholdet mellom Olav og Knut seinere slo over i motsetning, valgte mange stor­bønder å ta parti for Knut. Sam­men med svenske­kongen gikk Olav i 1025/6 til åpen krig mot Knut i Skåne, der han led neder­lag. Knut fikk så organisert sine støttespillere i Norge, blant dem den mest innflytelsesrike storbonden i landet, Erling Skjalgsson på Sola. En av Olavs menn drepte Erling i et slag i Ryfylke, og det var åpen­bart en taktisk feil. Etter dette opplevde Olav sterk svekkelse av sin maktbasis. Bl.a. må trønderlederen Kalv Arneson, som sloss på Olavs side mot Erling, ha sviktet ham. Ifølge noen tradjoner ble Kalv en av Olavs banemenn på Stiklestad.

Flukt, tilbakekomst og død. I 1028 kom Knut den store til Norge rustet til krig. Han hadde med seg Håkon jarl som tidligere hadde måttet forlate landet, og som nå sikkert var tiltenkt herre­dømmet over Norge på vegne av Knut. Da Olav så Knuts overmakt, flyktet han uten kamp til Russland. Men da Håkan jarl druknet på sjøen, vendte Olav tilbake til Norge to år seinere i håp om å rehabilitere seg. På sin ferd gjennom Sverige og ned Verdalen fikk Olav samlet en relativt liten hær, og i slaget på Stiklestad 29. juli 1030 ble han slått av en overlegen norsk bondehær. Historia forteller at Olav ble drept av Torstein Knarre­son som såret ham over kneet, Tore Hund som stakk ham i livet, og Kalv Arneson som hogg ham i halsen.

Snorres Olav. Snorre gjør Olav til en politisk figur og idealiserer ham. Han framstiller Olav som en stolt beskytter av nasjonen, som ikke vil bøye seg for den danske over­makta. I sine kilder finner han mye uhistorisk om helgenkongen og skreller vekk alt legendarisk fra tida før flukten til Russland. Men Snorre, liksom de kirkelige legendene, lar Olav fram­stå som en spesiell forsvarer av kristen­dommen: I de siste to åra av sitt liv blir han også hos Snorre en mirakelmann og helgen. Og han tegnes som en rettferdig og mild konge, mildere enn han nok har vært i virkelig­heten. For eksempel er det visse bestem­melser i Frostatings­loven som tyder på at Olav konfiskerte eiendom­mer i strid med loven, slik at bøndene i Trønde­lag hadde lovhjemmel for å gripe til våpen mot ham idet han vendte tilbake til landet.

Kristendommens rolle. Det er uklart hvilken rolle kristendommen faktisk spilte i Olavs makt­spill og ideo­logi. Populær­oppfatninga vil ha det til at kristen­dommen var helgen­kongens viktig­ste an­liggende og at han gikk i døden for dens sak. Men flere ting taler imot at kristen­dommen var kjernen i konflikten som førte fram til Stiklestad: Både hæren til Olav og bonde­hæren besto av hedninger og kristne, og Knut den store og Erling Skjalgsson var positive til kristen­dom­men, ikke bare Olav. På Østlandet møtte Olav den største mot­stan­den mot kristen­dommen, likevel var det der han hadde mest politisk støtte. Med stor­bøndene fikk han riktig­nok trøbbel når han ville innføre kristen­dommen, fordi han ikke tillot dem å bestem­me gudsdyrk­elsen sjøl. Men den legend­ar­iske episoden på Hundorp i Gudbrands­dalen, der Olav øde­legger gude­bildet til Dale-Gudbrand og hedningene lar seg kristne, viser at han fikk med­hold på tross av sin iver for kristendommen – i hvert fall noen steder. Det kan derfor ha vært andre grunner til at mange støttet Olav enn spørsmålet om kristendommens betydning. Vi vet at Olav, da han kom til landet, skaffet seg lojalitet blant østlands­bøndene gjennom gaver, løfter, press og kriger. Slik gikk det ikke overalt: gjennom lovene inn­førte han nye skikker og påla bøndene større plikter, og det er sannsynlig at det heller var maktambisjonene og måten Olav fór fram på som gikk stor­mennene på Vest­landet, i Trøndelag og nordover så sterkt imot at de tok til våpen. Det er følgelig lite treffende å hevde at det var kampen for kristen­dom­men som førte til Olavs fall. Historisk var det neppe motsetningen mellom kristen­dom­men og heden­dom­men som var det av­gjørende stridsemnet på Stiklestad.

Konge og kirke. Olav Haraldsson var konge en relativt kort periode, reelt bare de omlag ti siste åra av perioden 1015-1028, og det kan være at hans betydning for inn­førelsen av kristendom­men og oppbyg­ginga av landet egentlig ikke var så epoke­gjørende som Snorre gjorde den til. Kristnings­verket foregikk i det stille, det var alt i godt gjen­ge, og mange brikker i organiseringa av landet falt først på plass under Magnus den gode, Harald Hardråde og Olav Kyrre. Likevel må Olav og hird­biskopen hans, Grimkjell, ha be­tydd mye når det gjel­der den kirkelige lovgivninga. For på Moster (ca. 1024) ble det fastslått at kristen­dom­men skulle være den eneste tillatte religi­onen i landet, og det ble fat­tet flere viktige vedtak om krist­ne skik­ker, om en mer system­atisk byg­ging av kirker, om an­svaret for vedlike­hol­det av dem og under­hold av prestene. Vi ser altså at Olav Haralds­son deltok aktivt i det lands­omfat­tende krist­nings­verket i egen­skap av kon­ge, og dette satte dype spor for etter­tida. 

Sankt Olav på kongetronen, opprinnelig med øks i handa.
Som ofte tråkker han på en drake med menneske­hode
som minner om ham sjøl. Kanskje det er hans dårligere
(hedenske) jeg som han har beseiret? 
(Skulptur fra Austevoll i Sunnhordaland, fra ca. 1450,
nå i Bergen Museum.)

For oss i dag er det ikke sjølsagt at øvrigheten skal involvere seg i religiøse spørsmål og aktivt ta parti for én trosform slik det åpenbart skjedde da kristendommen ble innført i Norge. Hvor hadde kongene og kirken denne ideologien fra? Svaret kan synes åpenbart: Før renessansen og sekulariseringa var det sjølsagt at religion og politikk var to sider av samme sak og et felles anlig­gende. Helt fra 300-tallet, da Konstantin den store gjorde kristen­dom­men til riks- og stats­religion i Romer­riket, greip (de verds­lige) myndig­hetene inn i kirkens saker; for en stor del blandet også kirken seg inn i statens saker, især i høymid­del­alderen. Historik­eren Knut Helle ser imidlertid en mer direkte forbind­else mellom Norge og England i det aktu­elle tids­rom­met.[iv] En naturlig kopling mellom kongens politiske oppgaver og hans innsats for kristendommen – eller sammenblanding av konge­makt og kirke­makt om man vil - hadde Olav og de to kristning­kongene før ham sett sjøl på nært hold på kontinentet og spesielt i England. Håkon den gode var jo som nevnt til og med vokst opp ved det engelske hoffet, og han tok med seg prester derfra hit til landet. Olav Tryggva­son hadde f.eks. opplevd at den engelske kong Ethelred gjorde bruk av erke­biskopen av Canterbury da de to inngikk freds­avtale. Og i Ethelreds kirkelige lover, som var utformet av hans erkebiskop, sto det at "en kristen konge er Kristus' representant i et kristent folk, og han må nidkjært hevne alle forbrytelser mot Kristus". Også Olav Haraldsson stiftet jo bekjentskap med kong Ethelred, som nevnt.

Det går og fram av de gamle norske lovene at kongen ble sett på som representant for Gud på en spesiell måte og at han var kirkens øverste leder. Dette mønsteret var fastlagt i Franker­riket da Karl den store ble kront og salvet som Guds utvalgte sted­fortreder på jorda. Keiser Karl skulle være kirkens overhode, og han så det som sin oppgave å utbre kristen­dom­men – om nødvendig med makt. Det samme teokratiske synet hersket videre i det tyske riket etter at dette hadde overtatt som stormakt i Europa. Og det ikke bare forplantet seg som ideologisk forbilde til England; det utviklet seg videre og varte lenger der.

Helgenkongen samlet det verdslige og det guddommelige i en og samme person. De ideolog­iske forutsetningene med røtter langt tilbake i histo­ria hadde beredt grunnen. Men i den over­drevne formen som vi kjenner Hellig-Olav fra våre historiske kilder, må denne koplinga ha skjedd seinere. Det var først etter slaget på Stiklestad at Olav ble virkelig navn­gjeten og hellig (kanon­isert her, dog ikke av paven). Han hadde ikke utrettet så mye før han døde, og han var egentlig ikke drept som martyr slik en helgen skulle bli; Olav var jo bevæpnet og sloss mot andre kristne. Men det skjedde så mye ekstra­ordinært rundt ham like etter at han var drept, at han ifølge da­tidas mening måtte være en hellig mann. Det ble bl.a. fortalt at Tore Hund, Olavs banemann som sjøl fikk et kutt i slaget på Stiklestad, straks ble helbredet da han fikk Olavs blod på seg; en blind fikk synet da han tørket seg med fingrer med Olavs blod på; og et år etter drapet var Olavs lik like helt og duftet himmelsk søtt. (Mer om dette lengre nede.)

Fra forakt til heder. Det gikk heller ikke lang tid før Olavs motstandere forsto at styret hans tross alt hadde vært bedre enn det danskekongen ga dem i sine stedfortredere Alfiva og Svein. Danskene innførte stren­gere lover, og de norske aristokratene fikk ikke større makt slik de hadde håpet. I løpet av bare ett års tid var stemninga snudd i retning Olav og det han hadde kjempet for, nemlig et sterkt nasjon­alt styre under en egen konge. Olav ble ikke bare tatt til nåde; han ble helgenkåret, og kista med legemet hans ble plassert på høyalteret i Trondheims eneste kirke på det tids­punktet, Klemens­kirken. Det kan alt ha skjedd like etter at danskene var forduftet fra landet. Olav ble erklært som "Norges evige konge" (Rex perpetuus Norwegiæ), og i 1035 ble hans sønn Magnus – Magnus den gode (d. 1047) – hentet hjem som konge, bare 11 år gam­mel. Det kan derfor i første rekke ha vært politiske grunner til olavsdyrkinga.

Historiker Claus Krag gir biskop Grimkjell mye av æra for at helgenkongen så raskt fikk en unik betydning. Krag argument­erer omtrent som Knut Helle: Biskopen var av engelsk opprin­nelse, og i England hadde han lært at helgenkonger hadde både en politisk og en religiøs funksjon. Det passet derfor svært godt at det ble fortalt om mirakler rundt Olav. Helgen­kåringa og den "engelske" ideologien styrket sjansene for at det nye dynastiet kunne lykkes. Olavs styrke, ikke minst det at han etter sin død fortsatt var virksom, ville støtte opp om barne­kongen Magnus som regent. – En direkte kopling mellom de jærtegn som skjedde etter Olavs død og hentinga av Magnus til Norge fins i sagaen Ågrip ifølge Krag.

Som allerede konkludert: Olav ble mer betydningsfull for Norges kristning og riks­samling gje­n­nom sin død enn gjennom sitt liv som konge. Alt i germansk hedendom ble kongen tillagt stor betydning som formidler av guddommelig kraft til fruktbarhet og godt år. Nå ble Olav av den kristne kirken utropt til Norges konge av Guds nåde. Det ble sagt at han fikk landet i len av Gud. Kongen fikk så stor autoritet at det for eksempel i Kongespeilet fra 1200-tallet kan sies at "kongen har fått slik makt av Gud at alle drap er uten synd som er begått på kongens ordre".

Ettersom tida gikk økte Olavs prestisje, hjulpet fram av helgen­dyrk­inga, de mange legende­ne om ham og hans undergjørende kraft og mirakler. Fra hele Norden og andre steder i Europa kom det pile­grimer i hopetall til Trondheim (Nidaros), noe som gjorde både Olav og Trondheim til kirkelige samlings­merker med enorm betyd­ning for Norge og nasjons­bygginga. Tidligere hadde kristendommen i landet sann­synligvis vært uten helgener og helgen­dyrking, men med Olav fikk Norge sin egen helgen og ble et verdig med­lem av det kristne Europa.[v] Det ble også bygd olavs­kirker og produsert helgenbilder av Olav i andre land – alterbilder, vegg­malerier, skulpturer og illustrasjoner i hånd­skrifter.

SANKT OLAV – HELLIG-OLAV

Som allerede nevnt, ble Olav for­baus­­ende fort legendarisk, han ble ikke bare en nasjonal helgen av stort format; men ble også kjent og dyrket i andre land. Han gjorde Nidaros til vår religiøse hoved­stad og fremste pilegrims­­mål.[vi] Helgendyrkinga ble be­visst fremmet av kir­ken og konge­makta. Den imøte­­kom religiøse (og poli­t­­iske) be­hov for folkelig kristen­dom i tida. Olav ble opp­­fat­tet eller fram­stilt som forsvarer av kristen­dom­men med livet som innsats, og ble sett på som et fromt for­bilde. Også etter sin død hjalp han vanskelig­stilte og overnaturlige ting skjedde. Ganske snart etter Stikle­­stad begynte man å feire messe til minne om ham, og helgenlegenda fikk raskt innslag av mirakel­fortel­linger. Mirak­­lene vokste i antall: Geisli nev­ner 14, Passio Olavi 25 mirak­ler.[vii] Neden­for tar vi for oss noen av fortellingene om Olav.

Sankt Olav på tronen.
Fra Tyldal kirke i Østerdalen, ca. 1250.
(Nå i Nasjonal­museet i København.)

Olav og Dale-Gudbrand. Om Olavs kristnings­­fram­­­støt i Gudbrandsdalen fortel­ler Snorre[viii], at da en viss Gud­brand fra Hundorp hørte at Olav var kom­met til Lom og tvang folket der til å ta ved kristen­­dommen, prøvde han å stanse Olav. Gudbrand sam­let man­ge folk fra distrik­tet og sa til dem at Olav ville øde­legge de gamle gudene under på­skudd av at hans Gud var mye større og mekt­ig­ere. Da besluttet forsamlin­ga at de skul­le bære statua av Tor ut fra hovet og skremme vekk guden til Olav, og Olav sjøl skulle de drepe. Så sendte de speid­e­re ut for å spionere på Olav; Gud­brands sønn ledet an. Mange som alt hadde avvist Olavs "tilbud" og flyk­tet fra ham, sluttet seg til flokken av motstand­ere; de var rede til kamp. Men da Olav møtte dem på garden Bredi, og egget til krig under skyting med piler, høye skrik og slag mot skjoldene, stakk Gudbrands menn av. Sønnen hans ble tatt til fange, men satt fri etter noen dager for å dra hjem og forberede faren på hva han hadde i vente. Gudbrand og hovgoden (presten) til gudbrands­dølene fikk i drømmer ad­vars­ler samtidig. Derpå sendte de bud til Olav om å holde ting sammen for å avgjøre saken på fredelig vis. Da Olav kom til tinget fortalte han at folket i Lesja, Lom og Vågå hadde blitt kristne og nå trodde på "den sanne Gud som har skapt himmel og jord og som vet alt". Men Dale-Gudbrand tvilte på at den usynlige guden til Olav kunne utrette noe som helst. Han ville at Gud, om han virkelig kunne, skulle vise sin makt dagen etter ved å stanse regnet som lå tungt over bygda. I mellomtida spurte Olav sønnen til Gudbrand ut om hvordan gudebildet av Tor så ut, og han fikk vite både dette og at de ga statua mat hver dag. Olav bad til Gud hele natta, og om morge­nen gikk han til messe. Været var som Gudbrand hadde ønsket. Da folket møttes til tings tok Olavs biskop på seg skrudet sitt og holdt tale om den kristne tro. Men hovgoden svarte at de fikk møtes igjen dagen etter, da fikk de se om Gud kunne skape godt vær og solskinn, og så skulle det avgjøres om det ble forlik eller slag. Olav bad igjen hele natta, og om morgenen gikk han til messe før han møtte opp på tinget med sine menn. Kolbjørn Sterke med klubba holdt seg tett ved ham. Da bar gudbrandsdølene ut sitt skremsel av et gudebilde, som var prydet med sølv og gull. Og Gudbrand mente han så at Olav ble usikker og svar skyldig. Gudbrand opp­fordret Olav til å bøye seg for Tor som rådde over alle ting og hadde mennes­kenes skjebne i sin hånd. Men Olav svarte at hans Gud nok hadde mye større makt enn Tor som var både blind og døv, som verken kunne berge seg sjøl eller andre, og som måtte bæres. Gud ville straks vise seg på him­melen. Og så pekte Olav mot øst idet sola rann. Alle snudde seg, og – på et hint fra Olav – slo Kolbein i stykker Tor-figuren slik at mus, padder, øgler og ormer vrimlet fram av vraket. Da løp gudbrandsdølene i panikk til sine skip og hester. Men Olavs menn hadde om natta boret hull i skipene og sluppet løs hestene. Dølene hadde derfor ikke annet å gjøre enn å adlyde Olav da han kalte dem sammen igjen. Han ga dem valget mel­lom å godta kristen­dommen eller å miste livet i kamp. Gudbrand innrømmet så neder­laget, og han lot seg døpe sammen med alle de andre dølene. Deretter skiltes de tidligere uvennene vel forlikte. Olav etterlot seg prester på stedet, og Gudbrand bygde en kirke i Gudbrands­dalen, skriver Snorre til slutt.

Bibelske trekk. Ofte finner vi i legendene og sagnene om Olav likhets­trekk med miraklene i Bibelen. Fortel­linga om det som skjedde på Hundorp minner om profeten Elia på Karmel, der Elia beviser at hans usynlige Gud er overlegen guden for været (Báal). Liksom Moses slår Olav vann av en klippe, slik at det bortkomne jaktlaget hans får drikke, deretter lover han å bygge kirke på stedet. Helbred­elser likner på dem Jesus gjorde: en stum får talens bruk gjennom Olavs legende hender, en krøpling kan gå etter et nattlig besøk av Hellig-Olav og to engler, og i Russland blir en enkes sønn helbredet for hals­byll. En av de aller eldste under­fortellingene handler om en blind mann som får synet igjen idet han gnir seg i øynene med fingrer med Olavs blod på. Og en gang, da Olav flyktet til Russland, mettet han fem hundre soldater med bare to kuskrotter idet han slo kors­tegn over grytene.

Kristus kunne også være forbilde som martyr. Ingen rin­gere enn himmel­­kongen sjøl står mo­dell når Olav blir drept våpenløs og når han blir stukket av en lanse i sida liksom Jesus. Det inntreffer solfor­mørkelse ved begges død. Som Kristus på korset ba til Gud om nåde for sine banemenn, gjorde Olav tilsvarende; en martyr og helgen skulle nemlig be for sine fiender, og Olav betalte sjele­messe for dem som ville bli drept i stiklestadslaget. Og liksom den romerske soldaten ved korset var vitne til et mirakel da Jesus utåndet, talte Tore Hund om et under i tilknytning til den døde: Tore ble sjøl helbredet. Som Kristus vant Olav seier da han led nederlag.

Eventyrlige trekk. De mange forskjellige historiene om Olav både før og etter hans død vil vise hans kristne fromhet og kampen han førte mot onde makter, hans visdom og kløkt, moralske kvaliteter og over­natur­lige krefter: I kappseilas over sjø og land får han hjelp fra oven når han ber i Jesus' navn. Vei­arbeiderne hans jobber lettere og får suksess med å bryte vei over til Lesja når Olav ber hele natta. Og bønn hjelper mot skrømt og fører velsign­else over gården til Bruse. I en storm på Tyri­fjorden lover Olav å bygge kirke på Bønsnes hvis han blir bønnhørt. Han dreper en farlig sjøorm på Sunnmøre og slenger den langt opp i lia der den stivner til stein. På Avaldsnes lurer han trollet Sigg til å bygge den store kirken der i en fart, og gjør det av med trollet etter­på. Når han kom i skade for å bryte søndags­freden ved å spikke med kniv, gjør han bot ved å brenne spikkesponet i håndflata uten å pådra seg skade, da han får vite at "i mor­gen er det mandag". Og når han ikke vil drikke verken øl eller mjød på hellig­dagen, får han vite at vannet som er blitt til vin er en Guds gave som ikke må avvises. Til en flokk fyllesjuke mannfolk som ikke gjenkjen­ner ham og som spotter ham, sier han et sannhetens ord om menneske­verd: "Kast ikke skitt på noen; det kan være en konge". På vei ned Verdalen til Stiklestad er Olavs hær uvøren og tråkker ned åkeren til bonden Torgeir Flekk. Men da Olav beklager det hele og lover skadebot, står kornet uka etterpå så tett og fint som det aldri før har skjedd.

Tegn fra Gud. På sin flukt fra Norge i 1028 drar Olav til Gardarike (Russland) via Got­land. På Got­land tar han seg god tid og kristner øyas befolkning. Hos Jaroslav i Kiev kjeder han seg fordi han er for­hindret fra å være konge i hjem­landet. Da får han i en drøm se Olav Tryggva­son som rettferdig­gjør ham som "Norges evige konge" og ber ham dra tilbake til hjemlandet. Olav tar dette som et tegn fra Gud. Men han vet også med seg sjøl at seieren nok må vinnes gjennom nederlag. Før det skjebnesvangre slaget krever Olav av soldatene sine at de sverger troskap mot ham sjøl og mot kristendom­men. De som ikke vil være med, blir skilt ut fra flokken. I denne historia blir dermed Olavs hær en rein kristen hær, og Olav merker soldatenes hjelmer med et hvitt kors. I Olav den helliges saga lar Snorre dette kamp­­ropet lyde fra hæren hans: "Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!"

Den døde kongens mirakler. Det skjedde mange jærtegn ved Olavs lik, det var akkurat like helt et år etter at han ble drept, og negler og hår hadde vokst slik på legemet hans at det måtte stelles på nytt. Man kunne rette bønner til Olav som helgen. Det hjalp for eksempel erkebiskop Øystein etter en alvorlig ulykke en dag da han ledet bygginga av Nidaros­domen. Under en inspeksjon falt Øystein ned fra et høyt stillas og knakk hofta idet han traff kanten av et kar med kalk i. Men han ba intenst til Olav og kom seg raskt på beina igjen. Han kunne til og med holde messe og lede prosesjonen under Olsok 29. juli, bare tre dager etter ulykka. – En kvinne som arbeidet hos en ond dansk greve, og som nektet å bake brød på Olavs festdag, ble bønnhørt av ham; brødene ble til stein og greven mistet synet. – En krøpling som var plassert i et sykehus som lå inntil kirken med Olavs skrin, i håp om å bli frisk, så Olavs gjenferd om natta og ble helbredet. Han takket Hellig-Olav for underet i kirken hans etterpå.

Kommentarer. Olav blir ideali­sert og martyrerklært. En martyr er en person som lider og dør for sin tro, i denne sammen­heng altså som forsvarer av kristendom­men. For å få dette tydelig fram uttryk­ker martyr­­legendene seg gjerne med kontraster: De(n) hellige blir tortur­ert og drept av gudløse eller hedninger. Dette skjer også i Olavs tilfelle (til tross for at den Olav og hans hær i virkeligheten ikke var de eneste kristne på Stiklestad). I virkeligheten var heller ikke Olav noe dyds­mønstert: Olav var verken ydmyk eller beskjeden; tvert imot ville han alltid være den fremste.

En form for kontrast­ering eller idealisering av Olav i kildene ser vi også av det følgende: På Stiklestad er motstanderne utstyrt med troll­dom, mens Olav er væpnet med Kristus-­troens sverd og rustning. Det blir i flere sammenhen­ger utlagt som at Olav var våpen­løs da han falt. Som et gjentatt legendarisk trekk hen­spilles det her på språkbruken i Efeser­brevets 6 i Det nye testamente.

Snorre rasjonali­serer eller avmyto­logi­serer Olavs fall og sier at han etter det første hogget lente seg mot en stein, kastet sverdet og ba Gud om hjelp. Ellers kan det sies om Snorre at han omdanner helgen­bildet av Olav til en politisk idealfigur. Kongen er en rett­skaf­fen, mild og storsinnet fyrste som ikke gjør forskjell på folk av høy og lav byrd, og bl.a. dette misliker hans motstan­derne som er ondsinnede. Olav har rett til Norge, mens fiendene verken har moralsk eller politisk rett til landet. Men også hos Snorre fram­trer Olav mer og mer som en undergjører og helgen. Fra tida før flukten til Russland tar han imidlertid vekk alt legendar­isk. Men han lar Olav bl.a. bære praktvåpen.

OLAVSFRONTALET

Olavsfrontalet fra ca. 1330. Vi vet ikke i hvilken kirke det opprinnelig var plassert framfor alteret. Det står nå bakerst i koret i Nidarosdomen. (Bildet her er av en nøyaktig kopi i Håltålen stavkirke på Sverresborg i Trondheim.)

Bildeomtale. Olavsfrontalet er malt med en symmetrisk inndeling og kunstferdige detaljer, illu­sor­­iske rammer som skiller episodene fra hverandre, og bånd som binder det hele sam­men. Det er også en tydelig korrespondanse mellom bildet øverst til venstre og det nederst til høyre: for eksempel ligger Olav og skjoldet hans omtrent på den samme måten, og lansen har nesten den samme vinkelen som stigen; begge peker oppover. Det er her en assosiasjons­rekke fra Det gamle testamente via Det nye testa­mente og til helgenkongen. – Liksom i et gresk kors danner Olav den vertikale stammen, og de fire evangelist-symbolene fyller tverr­liggeren. Olav står i gotisk svai under en gotisk baldakin med kirke­interiør bak. Han er kledd i gevanter med folder og kongelige farger, purpur og blått. Det er en viss realisme og dybde i bildene. Korsene på skjoldene har tolkningsmessige funksjoner: et eget utformet kors på skjoldet til Olav og krone på hodet hans utmerker hovedpersonen. Verdiperspektiv gjør seg gjeldende i sentralmotivet: den viktigste personen er i stort format. Taleremsene har trolig også symbolske meninger.

Helgenkongen i stort format er plassert i midten med kongekrone, scepter eller rikseple / glo­bus med kors og med sitt spesielle kjennemerke, øks. Øksa henspiller på drapsvåpenet og Torstein Knarre­sons skjebnesvangre hogg i beinet til Olav på Stiklestad. Hellig-Olav fram­stil­les her som en martyr­helgen, han er framstilt både som konge og martyr: som Kristus seiret han da han falt. I side­feltene ser vi fire kjente episoder fra Olavs liv og skjebne: I feltet nede til venstre gir Olav penger til en person som blir bedt om å sørge for at det blir holdt messe for fiendenes sjeler. Dette skal ha skjedd kvelden før slaget på Stiklestad. Temaet minner om Jesus' bønn på korset og om den første martyren, Stefanus, som også ba for sine bødler (jf. Apostlenes gjerninger 7,60). En taleremse har form som en portal, hvilket kanskje henspiller på Jesus' kongelige inntog i Jerusalem kort før døden på korset. Hentydningen til den hellige byen Jerusalem assosieres med himmelen – det himmel­ske Jerusalem. Øverst til venstre drømmer Olav om en himmelstige mens han er væpnet til kamp for troen; Kristus er i himmelen; kan­skje han lover Olav evig liv? Men i bibel­fortellinga som det her henspilles på (nemlig Jakobs drøm i 1. Mosebok 28), gir Gud drømmeren et land til eie. Det kan på frontalet assosieres med Olav som fikk Norge til eiendom. Nederst til høyre blir Olav drept av sine tre bane­menn. Det som øverst til venstre var en drøm, blir her til virkelighet. Kalv Arneson er ikke alltid med i fortellingene, men her er han kanskje tatt med som forræder liksom Judas. I sagaen blir Olav stukket av Tore Hund med et sverd; på frontalet her er sverdet blitt til en lanse. Dermed assosieres Tore med soldaten (middel­alderens Longinus) som stakk Jesus i sida slik at blod og vann kom ut. Øverst til høyre legges Olav i helgenskrin og kåres til helgen av biskop Grimkjell og kirkens menn 3. august 1031.

---

[i]              Snorres to Olavs-sagaer (fra ca. 1230) er vel mest kjent for oss; den som står i Heims­kringla er lengst. Men ifølge Claus Krag er den eldste fullstendige sagaen som er bevart, den så­kalte Legend­ar­iske saga (fra ca. 1200). Sagaene som er kalt Eldste saga (fra ca. 1170) og Mellom­ste saga er begge nesten helt gått tapt. Men det fins bevart enkelte gamle skaldekvad og et minnedikt (Arve­dråpen) av Olavs venn Sigvat skald, fra så tidlig som ca. 1040. Et yngre kvad er det praktfulle Geisli av Einar Skuleson fra ca. 1150. Også andre kilder kaster lys over Olav den hellige, som Adam av Bremen, sagaen Ågrip og Historia de antiquitate regum Norwagiensum av Theodericus Monachus fra ca. 1180. – Det meste av materi­alet om Olav er av islandsk opprinnelse. De gamle skalde­kvadene, som er uavhengige kilder, er historisk mest tilforlatelige. For sjøl skalder som sto Olav nær, er relativt nøkterne og ærlige i sine dikt, mens både legendene og Snorre er mer tendensi­øse. Men de eldste bevarte originaltekstene er helgen­beskriv­elsene. Det aller eldste håndskriftet (fra ca. 1050) er en engelsk liturgi med innslag av fortelling, til bruk ved olavs­mes­ser. – Den mest full­stendige legenda er Passio Olavi. Den er i seg sjøl en relativt sein helgen­biografi, fra ca. 1170, men den bygger på eldre kilder. Som autorisert helgenvita ble den skrevet på latin, men den er over­satt til norsk (utgitt av Samlaget i 1995).

[ii]             Karl var frankernes og langobardenes konge. Han er en av hovedpersonene i middel­alderens ridder­diktning, bl.a. i Rolandskvadet. Karl ble sett opp til som gjenoppretter av det romer­ske keiserdømmet, og etter sin død idealisert som en vis og mektig hersker som forsvarte den inter­­nasjonale kristendommen.

[iii]             Ikke alle forskere mener at Knut støttet Olav, men at Olav fikk hjelp av kong Ethelred i Eng­land som så seg tjent med at Olav svekket danskenes makt.

[iv]             Se artikkelen "Kongemakt og kristendom" i: A. Ågotnes (red.): Kristendommen slår rot, 1995.

[v]              Dyrkinga av Sankta Sunniva, som angivelig ble oppdaget på Olav Tryggvasons tid, er egentlig yngre enn olavdyrkinga.

[vi]             Bl.a. fikk han status som vernehelgen for øya Gotland, og hver eneste av de mange kirkene der had­de et olavsalter. Det skal ha vært flere kirker i Konstantinopel som var viet til Olav. Til og med på en søyle i fødselskirken i Betlehem er det et maleri av Olav.

[vii]            I den nevnte trykte utgaven av Passio utgjør de fleste sidene (19-77) mirakler. På side 12-18 gjengis Olavs liv og død. – Passio ble laget av folk som var ansatt ved Nidarosdomen. Naturlig nok knyttes mange av miraklene som fortelles i verket, nettopp til deres og helgenens egen kirke. Noe spesielt skjedde ved kilden på sandbanken ved Klemens­kirken, der Olav først lå begravd. De hellige olavskildene omkring i landet er etter­likninger av kilden ved Klemens­kirken.

[viii]           Se f.eks.: Snorre. Det Norske Samlaget, 1983, s. 315ff. (bd 1, 112ff.).

Evangeliene som puslespill

En nøktern omtale av boka

Det store puslespelet II. Mysteriet i mumiemaska

av H.J. Sagrusten (Verbum 2016, 222 sider. ISBN 978-82-543-1356-5)

v. Tormod Tobiassen

Denne boka er en fortsettelse av Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, som kom i 2014, av samme forfatter. De to bøkene bør leses i sammen­heng. Den siste er på nynorsk, den første på bokmål.

Hans Johan Sagrusten er ansatt ved det private, konservativt kristne Kvitsund Gymnas i Telemark. Jeg gjetter på at det er der han har utviklet sin karakterist­iske form for populari­sering av det innfløkte men spennende stoffet om Det nye testa­mente og oldkirken. Fengende kombinerer han sakprosa med gjen­fortelling og fiksjons­fortelling i sin undervisning av henholdsvis nynorsk- og bokmål­talende ungdommer, som stiller med en viss interesse for faget.

Den nye boka kan best forstås om du har lest den første først. Det skjønner du nok allerede når du sammen­ligner undertitlene, for Mysteriet i mumie­maska kan vanskelig forstås uten mer opplysning, mens Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen umiddelbart sier en hel del om mål og inn­hold. Men det er vanskelig å finne på gode boktitler, så Sagrusten må roses for sine. De signali­serer slektskap med krim­sjangeren. Og, da det er mye poesi i Sagrustens bøker, gir det assosiasjon til roman-tittelen Det store spelet av telemarks­forfatteren Tarjei Vesaas.

I bok II blir mye av stoffet i bok I utdypet med flere interessante momenter og supplert med fascinerende fortellinger. Men Mysteriet i mumiemaska viser en ny vri: Som en rød tråd eller bærebjelke i framstillinga går Mumie­maska igjen som tema i sju omganger, den første fortellinga som innledning og den siste som bokavslut­ning; de andre fem (II – VI) fungerer som overgangsfortel­linger mellom kapitlene DEL 1, 2 … 6. Mysteriet får sin løsning i fortelling IV (s. 124) og særlig i fortelling VII (s. 215) som har overskriften Manu­skript­et som ingen har sett. En vignett som får en til å tenke på Shakespeares Mye ståhei for ingenting. For her satser forfatteren på en historie som ender med et beskjedent ‘mageplask’.

Sagrusten har altså kastet seg på den moderne trenden med å blande sakprosa og fortelling. Og han gjør det med egen begeistring og med innlevelse som virkemiddel. Det kan være ok. for å konkretisere, illustrere og dramatisere, enten det gjelder historiske hendelser eller personer for å pirre leserens nysgjerrighet og opplevelse – hvis det gjøres i moderate mengder og former. Men i denne boka, mer enn i den første, overdriver forfatteren med fri dikting om ‘historiske’ (d.e. fingerte) personer etter eget hode. I enkelte tilfeller er dette noenlunde etterrettelig, som i tilfellet Markion (s. 146-). Men når det gjelder den gjennom­gående historien om mumie­mysteriet, blir det – i hvert fall etter min smak – for mye f(r)iksjon i en ellers spennen­de fakta-historisk innføring med gjenfortel­linger som kan stå på egne bein. Dette historiske stoffet har imidlertid i seg selv så mange usikre og diffuse sider, at det skurrer med enda flere spekukasjoner. Er alt sammen bare spekulasjon?, kan man da komme til å spørre.

I bok I kunne vi lese mye interessant om det store og dyrebare håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet. I bok II, del 1, får vi vite enda mer om dramatik­ken rundt funnet og hvordan kodeksen ble tatt, eller stjålet, av Tischendorf fra Santa Katarina-klosteret i Sinai. Eller om det flotte manuskriptet egentlig var et falskneri.

I del 2 hører vi mer om bokproduksjon i antikken og bl.a. om når og hvordan den kjente episoden i Johannes­evangeliet 7,53-8,11 om kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, kom inn i teksten som et uekte, seinere tillegg. Momentet streifes igjen andre steder (s. 166); i bok I vies det stor oppmerk­somhet. I det hele tatt gjentar Sagrusten mange saker og ting, ofte på en måte som om vi ikke har lest om det før. Et annet eksempel er den dubiøse biskop Papias av Hierapolis (s. 59, 135, 165-, 216).

Hebreer­evangeliet, et jødisk evangelium som ikke kom med i kirkens bibel, men som gamle skrifter (kirkefedre) vitner om, nevnes stadig. I denne forbindelse er Sagrusten inne på at Papias (ca. 150) og Hieronymus, den store overset­teren av bibelen til latin (Vulgata, ca. 400) ‘visste’ at det tradisjonelle, greske Matteus­evangeliet hadde en hebraisk eller arameisk forløper. Denne opplysningen (som for øvrig også Ireneus kommer med, ca. 180, er en utfordring for bibelforskerne. 

Disse faktaene sier oss bl.a. at det i oldkirken foregikk forandring av tekstene og vraking av hele bøker. En særdeles viktig opplysning er at man begynte å telle verse­linjene (stikjoi) i bibelbøkene og bestemte antallet for hvert evangelium nøyaktig, for å kunne kontrollere at ingenting ble lagt til eller trukket fra. Denne bokføringa foregikk fra ca. 300, hvilket forteller oss at tekstene fra da av lå nokså fast. Men på den andre siden at bibelbøkene før det, var utsatt for vekst og rediger­ing, noe Sagrusten ikke legger vekt på å meddele oss og problemati­sere. Tvert imot understreker han allerede fra s. 38 tekstenes kontinuitet og stabilitet bakover. Om den mangelfulle teksthistorien i den første fasen, før år 70, hører vi ingenting. Heller ikke noe særlig og nyansert om redigeringer av bibelbøkene og om kánon­historien fram til ca. 300. På den måten skapes det en illusjon av jevn kontinuitet og mer troverdighet enn det er historisk grunnlag for. – Det samme inntrykket av troverdighet skapes på s. 136-, der Sagrusten skriver om de kristnes bokproduksjon, at disse benyttet seg av antikkens mest avanserte teknologi for dokumentasjon av historiske hendelser, når de dokumenterte historien om Jesus: det skriftlige formatet. Han får det nesten til å se ut som moderne historievitenskap og teknologi stod til evangelistenes disposisjon.

I del 3 får vi den oppsiktsvekkende historien om hvordan et falskt papyrus­fragment med en antydning om Jesu sivilstand, ble til for få år siden. Dette er bra beskrevet i boka: det illustrerer hvordan sjarlataner som vil skaffe seg berøm­melse og penger, opererer i det illegale arkeologi-markedet. Og det viser hvor lett seriøse forskere kan la seg lure.

Del 4 utgjør det viktigste kapitlet når det gjelder forfatterens egentlige anliggende: han vil gå «lag på lag attende i historia» for å demon­strere at de nytestamentlige skriftene har en ubrutt og stabil overleverings­histore. Som nevnt ovenfor, hevder han at evangeliene er pålitelige historiske kilder. Innholdet er til å stole på fra skriftene ble til, ja, egentlig enda lenger tilbake.

Det er nærmest et under at evangeliene ble til, og at de i løpet av historien ikke ble borte under kristenforfølgelser og branner, at de bestod prøvene under de til dels rystende lærestridighetene i kirken og slapp unna grådige antikvitets­handlere og lyssky håndskrift-samlere. Det er «ei utruleg reise», sier Sagrusten oppstemt (s. 127). Miraklet summeres opp på s. 134: «Nærare seks tusen større og mindre delar av manuskript frå Det nye testa­mente har over­levd til vår tid. Slik har forteljingane om Jesus frå Nasaret overlevd gjennom historia, nærast mot alle odds.» Så stilles spørs­målet: «Men er dei gode nok som dokumentasjon?» Og Sagrusten svarer selv med å erklære tillit til evangelist­ene, som etter hans syn hadde kontakt med apostler og øyenvitner, fordi «Målet til dei som skriv bøkene i vårt nytesta­mente, er å vise at historia om Jesus frå Nasaret er påliteleg.» (s. 137). Og da mener han enkelt og greit at bibelbøkene også er pålitelige! Som om dette er noen garanti for Jesus-fortellingens sannhet og for guds­troen. Her har vi et naivt, utgammalt bibelsyn som ikke kan opprettholdes i 2016 etc! Det må ikke kamufleres bak en fasade av vitenskapelighet.

Sagrusten glir her fra det historie-vitenskapelige nivået og over i troens rom. Han komment­erer noe man kan høre «frå tid til anna» – vel egentlig ganske ofte – at folk etterlyser bevis for historien om Jesus, om de skal tro den. Og så påstår Sagrusten at de kan tro på historen, gjennom å innbille dem at tekstenes overleveringshistorie er ubrutt. Men her strekkes ‘strikken’ fra begge kanter mer og lenger enn den tåler. (Som også på s. 168, der han velger å tro på 'det beste' alternativet.)

«Det er ganske utruleg!» sies det på s. 187. Sånn kan man uttrykke seg begeistret og paradoksalt om det man bør få tro av! I dette tilfellet gjelder det, interessant nok, et ‘norsk’ manuskript-fragment med Matteus­evangeliets ‘misjonsbefaling’, som tilhører den såkalte Schøyen­samlinga i Oslo. Fragmentet kan ha sine røtter tilbake til et manuskript fra 100-tallet. 

Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst­(bit)ene til Det nye testa­mente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannes­evangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). Det blir datert til 125 (tidligst, men det kan like godt være fra noen tiår seinere). Iom. Codex Schøyen er det nå altså sannsynliggjort at grunnlaget for dette Matteus-fragmentet er like gammelt som P52.

Det store puslespillet har flere spektakulære brikker. I de to siste kapitlene, del 5-6, gir forfatteren oss glimt fra den seinere tidas forskning på manuskriptfronten. Det er en spen­nende historie med visse oppsiktsvekkende funn, om ikke så betydnings­fulle som Sagrusten vil ha det til. Det er altså oppdaget nye fragmenter av tekst fra Markus­evangeliet og fra Paulus-brev som ser ut til å være langt eldre enn dem vi har fra før. Av Markusevangeliet har vi fra tidligere kun ett fragment (P45), datert så seint som ca. 250. Det nye funnet kan være fra siste del av det første århundret, eller som Sagrusten gjør tydelig: fra «Jesu eige hundreår». Dvs. at vi nå kan ha fått håndfast bevis for at et evangelium, Markus, faktisk eksisterte om lag 170 år tidligere, altså fra ca. 80 – i beste fall. Uten tvil er identifiseringa av det en bragd, utført av de amerikanske forskerne som har studert mumiemasker. Noen av dem er behørig nevnt i fortellingen om funnet, bl.a. Craig Evans og Daniel Wallace (som du for øvrig også kan møte via YouTube).

Det som allikevel gjør at det nye funnet av Markus-tekst ikke er så epoke­gjørende som Sagrusten vil ha det til, er at bibelvitenskapen lenge har ‘visst’ hvor gammelt Markus­evangeliet må være, uavhengig av manuskript-situasjonen. Ved å undersøke evangeliet selv, slik teksten er overlevert oss, har forskerne kommet fram til enighet om at det må være forfattet omkring år 65-70 – som det første av de fire evangeliene. Og dette faktumet rokkes ikke med det nye funnet som Sagrusten interessant nok rapporterer om. Bare eventuelle funn som sikkert kan dateres til tida før 65-70, vil være noe nytt og oppsiktsvekkende. Men noe slikt bevis har enda ikke dukket opp (og det er mer enn tvilsom om de noen gang vil gjøre det).

Det som imidlertid er den virkelig store utfordringen for evangelieforskningen og for dem som vil skrive om den, er at vi vet så å si ingenting om muligeforstadier til evangeliene fra tida før 70. Heller ikke om hovedpersonen i dem: når det gjelder utenomkristne kilder angående personen Jesus, finnes det ingen sånne. Som den genierklærte NT-forskeren Bart Ehrman (som Sagrusten tar til inntekt for seg diverse ganger) uttaler et annet sted:

«I løpet av hele det første kristne hundreåret er ikke Jesus nevnt en eneste gang av noen gresk eller romersk historiker, religionsviter, politiker, filosof eller poet. Navnet hans dukker aldri opp i en eneste innskripsjon, og det har aldri vært funnet i et enkelt stykke privat korrespondanse. Null og niks referanser!» (Se appendiks.)

Så i kristendommens – eventuelt evangelienes – formative periode er det ingenting håndfast å finne av Jesus-biografier. Men dette mangelfulle forholdet gir ikke åpning for å prøve å innbille leserne, at de seinere evangeliene er å stole på som dokumenta­sjon fra første stund, slik som Sagrusten gjør. Dette er falsk historieskriving! Evangeliene har en sein fødsel – hele 40-50 år(!) etter at hovedpersonen eventuelt er død. Og de har en svært lang og problemat­isk vekst- og utviklings­historie før de foreligger ferdige. Hva som skjedde i perioden før år 70 utgjør derfor det skikkelig innfløkte puslespillet! Der ligger de avgjørende brikkene gjemt og glemt for det meste. Det lille vi kan vite, må vi nesten utelukkende hente ut av Paulus-brevene. Og disse gir et annet bilde av situasjonen i urkirken og av Kristus-troen. Dette kan du lese mer om i boka med den slående tittelen: The Jesus Puzzle, av Earl Doherty, 2005. 

*

Du kan evnt. skaffe deg boka til Doherty lett på Amazon.com: https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_ss_c_2_16?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=the+jesus+puzzle&sprefix=the+jesus+puzzle%2Caps%2C318&crid=2FCMRQRV9WUGU

Og på følgende bloggadresse kan du lese min omtale av Sagrustens første bok Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, 2014: http://ttsblogg.blogspot.no/2015/02/et-ufullstendig-puslespill.html

Appendiks: