(Korrigert utgave av s. 192-196 i boka Guddommelig skjønnhet, av Geir Winje m.fl., 2001; vennligst se denne for en fyldigere kommentar.)
Jf. Vatikanet ; Wikipedia a ; Wikipedia b ; Wikipedia c ; Alternativ lesenøkkel 1; Alternativ 2 ; Google
Detaljer med allegorisk betydning er for eksempel sola og månen som kan stå for kirken og synagogen. Visningen av Guds bakende kan hentyde til Kristus; han kan nemlig assosieres med den delen av Gud som Moses fikk lov til å se ifølge 2. Mosebok 33,16-23. Noahs ark kan romme en kirkeallegori: spantene i arken symboliserer kirkens helgener som holder kirken sammen og flytende. Noahs sønner Sem og Jafet symboliserer kirken av jøder og hedninger.
Michelangelo lar Gud skape Adam i henhold til den første skapelsesberetningen i GT, nærmere bestemt 1. Mosebok 1,27, og ikke ifølge den andre som var mer vanlig fra gammelt av, det vil si 1. Mosebok 2,7. Adam er nærmest et speilbilde av Gud, og dermed får kunstneren fram at Adam ble skapt i Guds bilde, slik bibelteksten sier. Guds finger kan da stå for livspusten som Gud ga Adam og for Den hellige ånd som skapende kraft. Ånden var på ferde både ved innledningen til skaperverket og da kirken ble til.(4)
De fire scenene i hjørnepanelene er viktige nøkler som åpner for frelsesaspektet. Det er som nevnt ovenfor to halshogginger og to korsfestelser; korsfestelsene er malt over alteret mot vest. Alle dreier seg om Israels redning i forskjellige situasjoner der gudsfolket var truet av utryddelse: det fant vern mot dødelig ormebitt, et planlagt folkemord ble avverget, filisterfaren ble brutt og assyrernes angrep stanset.(5) Det var vanlig i renessansen å se disse gammeltestamentlige episodene som modeller for Kristus' og kirkens kamp mot det onde. I NT er i hvert fall én av dem benyttet eksplisitt på den samme måten, nemlig episoden der Moses henger opp kopperslangen.(6) Episodene kan stå som modeller for ting som ifølge Bibelen skal skje før verdens ende og dommedag. Da skal Satan eller Antikrist slippes løs men til sist nedkjempes av Kristus og hans hær. De profetene og sibyllene som konkret er valgt ut, har en tilsvarende funksjon. De peker alle fram mot den nye pakt, Kristus, kirken som hans folk og mot dommedag.
Noter:
(1) Ifølge Esther G. Dotson (1979) er programmet i samsvar med temaene og strukturen i Augustins bok Gudsstaten og ideer han skriver om i andre bøker. Dette gjenfinnes tydeligst i panelene i midten, og bildene i sidepanelene og medaljongene støtter opp om det. - Gudsstaten handler egentlig om Guds by av himmelske og jordiske innbyggere og om kirken som på jorda er underveis på pilegrimsreise til det nye Jerusalem. I andre del av boka, de fire første kapitlene, følger Augustin bibelfortellingen på samme måte som Michelangelo, og beskriver hvordan de himmelske og jordiske skapningene ble til fra begynnelsen av og fram til den nye begynnelsen etter syndfloden. Syndfloden er samtidig et tegn på dåpen. Jf. 1 Pet 3,20-21.
(2) Jes 5; Matt 21,33-.
(3) Sammenlikner vi de sentrale scenene med Bibelen, 1 Mos 1-9, ser vi at rekkefølgen er gal mht. Noahs brennoffer; i 1 Mos kommer ofringen like etter vannflommen, ikke før (8,20). Når allerede Augustin kommenterer Noahs ofring før vannflommen, er det fordi han har et teologisk poeng: Noah ofret ikke bare til Herren etter vannflommen; som gudfryktig gjorde han det før også - som et tegn på sin tro på frelse etter den store renselsen. Noahs ofring sidestilles med Abrahams omskjærelse og den kristne dåp; de er alle frelsestegn utført i tro før frelsens tid.
(4) 1 Mos 1,2; Apg 2,4.
(5) Det er vanskelig å se en umiddelbar forbindelse mellom Hamans henrettelse og Kristus' korsfestelse. I Esters bok er Haman en persisk embetsmann og antisemitt, ikke en jødisk frelserskikkelse men tvert imot en fiende av Guds folk. Riktignok blir han hengt og dermed er trsselen mot jødene tatt bort, men det er Ester og Ahasverus som er frelsere. I bibelkommentarer fra middelalderen og renessansen blir Haman tolket som en djevel eller Antikrist og som toppen av hybris. Henrettelsen av den falske Haman kan dermed være ment som kontrast til drapet på den ekte og ydmyke Kristus.
(6) 4 Mos 21,6-9; Joh 3,14f.
.
Jf. Vatikanet ; Wikipedia a ; Wikipedia b ; Wikipedia c ; Alternativ lesenøkkel 1; Alternativ 2 ; Google
Skjematisk oversikt over de viktigste panelene i taket i Det sixtinske kapell, den sentrale serien og sidepanelene samt hjørnepanelene. De umerkede trekantfeltene, som er innskutte hvelv i flukt med vinduer, har figurer som forestiller pilegrimer. Navnene, som er skrevet på sideveggene oppunder hvelvene, utgjør Kristus' ættetavle; de er ikke vist og forklart nærmere her. - Den cumeiske sibyllen (g) står for Roma, kirkens hovedstad, som er hele bildeprogrammets midtpunkt (jf. 5- Eva/Maria/kirken). De andre sibyllene (c, d, h, k) representerer muslimske landområder som var ønskemål for kirkens misjon.
Mye tyder på at bildeserien har en meget sammensatt ikonografi med flere tolkningsnivåer, preget av nyplatonsk (dualistisk) syn på verden. I hovedsak dreier det seg om (kontrasten) de som er på vei mot frelsen og de som går fortapt. Utelukkende ved hjelp av gammeltestamentlige motiver sier bildene først og fremst noe om kristendommen og kirken.(1) De bibelske fortellingene skal forstås både bokstavelig-historisk og figurlig. For eksempel er Kristus den andre Adam, og Adams søvn er en parallell til eller prefigurasjon av Kristus' død. Kirken er den nye Eva, skapt ut av Kristus' side som det kom vann og blod fra da han hang på korset. Vannet henspiller på dåpen og blodet på nattverden. Noahs ark av tre peker hen til korsets tre; begge frelste menneskeheten fra utryddelse. Og med Noahs planting av en vinhage tenkes det på Israel og på kirken.(2) Vinen Noah drakk og mobbingen av ham som fulgte, har sin motsvarighet i Kristus' lidelse.(3)
Detaljer med allegorisk betydning er for eksempel sola og månen som kan stå for kirken og synagogen. Visningen av Guds bakende kan hentyde til Kristus; han kan nemlig assosieres med den delen av Gud som Moses fikk lov til å se ifølge 2. Mosebok 33,16-23. Noahs ark kan romme en kirkeallegori: spantene i arken symboliserer kirkens helgener som holder kirken sammen og flytende. Noahs sønner Sem og Jafet symboliserer kirken av jøder og hedninger.
Michelangelo lar Gud skape Adam i henhold til den første skapelsesberetningen i GT, nærmere bestemt 1. Mosebok 1,27, og ikke ifølge den andre som var mer vanlig fra gammelt av, det vil si 1. Mosebok 2,7. Adam er nærmest et speilbilde av Gud, og dermed får kunstneren fram at Adam ble skapt i Guds bilde, slik bibelteksten sier. Guds finger kan da stå for livspusten som Gud ga Adam og for Den hellige ånd som skapende kraft. Ånden var på ferde både ved innledningen til skaperverket og da kirken ble til.(4)
De fire scenene i hjørnepanelene er viktige nøkler som åpner for frelsesaspektet. Det er som nevnt ovenfor to halshogginger og to korsfestelser; korsfestelsene er malt over alteret mot vest. Alle dreier seg om Israels redning i forskjellige situasjoner der gudsfolket var truet av utryddelse: det fant vern mot dødelig ormebitt, et planlagt folkemord ble avverget, filisterfaren ble brutt og assyrernes angrep stanset.(5) Det var vanlig i renessansen å se disse gammeltestamentlige episodene som modeller for Kristus' og kirkens kamp mot det onde. I NT er i hvert fall én av dem benyttet eksplisitt på den samme måten, nemlig episoden der Moses henger opp kopperslangen.(6) Episodene kan stå som modeller for ting som ifølge Bibelen skal skje før verdens ende og dommedag. Da skal Satan eller Antikrist slippes løs men til sist nedkjempes av Kristus og hans hær. De profetene og sibyllene som konkret er valgt ut, har en tilsvarende funksjon. De peker alle fram mot den nye pakt, Kristus, kirken som hans folk og mot dommedag.
Noter:
(1) Ifølge Esther G. Dotson (1979) er programmet i samsvar med temaene og strukturen i Augustins bok Gudsstaten og ideer han skriver om i andre bøker. Dette gjenfinnes tydeligst i panelene i midten, og bildene i sidepanelene og medaljongene støtter opp om det. - Gudsstaten handler egentlig om Guds by av himmelske og jordiske innbyggere og om kirken som på jorda er underveis på pilegrimsreise til det nye Jerusalem. I andre del av boka, de fire første kapitlene, følger Augustin bibelfortellingen på samme måte som Michelangelo, og beskriver hvordan de himmelske og jordiske skapningene ble til fra begynnelsen av og fram til den nye begynnelsen etter syndfloden. Syndfloden er samtidig et tegn på dåpen. Jf. 1 Pet 3,20-21.
(2) Jes 5; Matt 21,33-.
(3) Sammenlikner vi de sentrale scenene med Bibelen, 1 Mos 1-9, ser vi at rekkefølgen er gal mht. Noahs brennoffer; i 1 Mos kommer ofringen like etter vannflommen, ikke før (8,20). Når allerede Augustin kommenterer Noahs ofring før vannflommen, er det fordi han har et teologisk poeng: Noah ofret ikke bare til Herren etter vannflommen; som gudfryktig gjorde han det før også - som et tegn på sin tro på frelse etter den store renselsen. Noahs ofring sidestilles med Abrahams omskjærelse og den kristne dåp; de er alle frelsestegn utført i tro før frelsens tid.
(4) 1 Mos 1,2; Apg 2,4.
(5) Det er vanskelig å se en umiddelbar forbindelse mellom Hamans henrettelse og Kristus' korsfestelse. I Esters bok er Haman en persisk embetsmann og antisemitt, ikke en jødisk frelserskikkelse men tvert imot en fiende av Guds folk. Riktignok blir han hengt og dermed er trsselen mot jødene tatt bort, men det er Ester og Ahasverus som er frelsere. I bibelkommentarer fra middelalderen og renessansen blir Haman tolket som en djevel eller Antikrist og som toppen av hybris. Henrettelsen av den falske Haman kan dermed være ment som kontrast til drapet på den ekte og ydmyke Kristus.
(6) 4 Mos 21,6-9; Joh 3,14f.
.
